Stuttflagg og splittflagg
Det norske nasjonal- og koffardiflagget (stuttflagg) til venstre, og det norske stats- og orlogsflagget (splittflagg) til høyre.
Stuttflagg og splittflagg
Av .

Orlogsflagg er et flagg som føres av et lands krigsskip og marinens landstasjoner. I Norge er orlogsflagget identisk med statsflagget (splittflagget).

Orlog betydde opprinnelig krigstjeneste til sjøs, lånt fra middelnedertysk orloge og nederlandsk oorlog, «krig». Selve om orlogsflagg først ble brukt på krigsskip, ble de senere i Norden og i mange andre land også brukt som militære flagg til lands på festninger, kaserner og andre militære bygninger, og som kjennetegn på militære uniformer.

Orlogsflagg i Norden

Orlogsflagg
I Norge er orlogsflagget identisk med statsflagget (splittflagget).
Av /Forsvaret.
Det britiske White Ensign
Storbritannias orlogsflagg, the White Ensign, med Englands røde korsflagg og unionsflagget Union Jack i kantonen, har vært forbilde for tallrike orlogsflagg i tidligere kolonier, med eller uten korset. Her et bilde fra Admiralty Arch ved Trafalgar Square i London i 2011

Til 1814 hadde Danmark og Norge felles orlogsflagg, Dannebrog med splitt. Etter bruddet med Danmark innførte Norges regent 27. februar 1814 som orlogsflagg Dannebrog med riksvåpenets løve i kantonen, det øverste feltet ved stangen. Dette ble brukt til 1821 i nordlige farvann.

Fra 1815 ble det innført et felles svensk og norsk unionsorlogsflagg, Sveriges orlogsflagg med splitt og tunge, med et hvitt andreaskors i rødt felt i kantonen. 20. juni 1844 fikk Norge og Sverige egne orlogsflagg med unionsmerket i kantonen. Begge var splittflagg med tunge, det norske med proporsjoner 6-1-2-1-6 i høyden, og 6-1-2-1-6-11 i bredden. De siste 11 enhetene var lengden av splittene og tungen.

Etter unionsoppløsningen fikk Norge 9. juni 1905 et «rent» orlogsflagg uten unionsmerket.

Alle de fem nordiske landene har orlogsflagg med splitt; Norge, Sverige og Finland også med tunge. Finlands orlogsflagg har i tillegg landets riksvåpen i kvadratet der korsarmene møtes.

Konstruksjonsskjema for det norske nasjonalflagget og orlogsflagget
.
Lisens: CC BY NC 4.0

Andre lands orlogsflagg

Russlands orlogsflagg
Russlands orlogsflagg er et blått andreaskors på hvit bakgrunn (motsatt av Skottlands flagg). Flagget ble tatt i bruk i 1712. Det ble fjernet i 1918 etter revolusjonen, men ble gjeninnført i 1992.
Russlands orlogsflagg
Av .

I mange land er orlogsflagget også nasjonalflagg, statsflagg og handelsflagg, som i Nederland, Frankrike, Spania, Tyrkia og USA.

Landene rundt Østersjøen og andre land som har vært forbundet med dem, har tradisjon for splittflagg som orlogsflagg, noen også med stats- eller riksvåpenet som tillegg. Dette gjelder Finland, Estland, Polen og Tyskland.

Storbritannias orlogsflagg, the White Ensign, med Englands røde korsflagg og unionsflagget Union Jack i kantonen, har vært forbilde for tallrike orlogsflagg i tidligere kolonier, med eller uten korset. Det inspirerte også det tyske keiserrikets og Nazi-Tysklands orlogsflagg.

Russlands orlogsflagg med blått andreaskors på hvit duk har vært forbilde for orlogsflaggene i Georgia, Latvia, Litauen og Ukraina, men med latinsk kors i stedet for andreaskors. Det britiske White Ensign kan også ha inspirert disse flaggene. Georgias orlogsflagg med begge korsformer er tydelig basert på Russlands orlogsgjøs.

Orlogsgjøs

Norges orlogsgjøs
Orlogsgjøsen fra 1905 er en kvadratisk versjon av nasjonalflagget.
Norges orlogsgjøs
Lisens: CC BY SA 3.0

Mange lands marinefartøyer fører i baugen en orlogsgjøs, som kan være en miniatyr av orlogsflagget (Danmark, Sverige og Tyskland), eller en variant av orlogsflagget.

Norges orlogsgjøs har nasjonalflaggets kors på kvadratisk duk. Fra 1844 til 1905 var gjøsen identisk med unionsmerket eller sildesalaten, felles for Norge og Sverige. Det ble også brukt som diplomatisk flagg.

Finlands orlogsgjøs er et kvadratisk våpenbanner. Belgia har en kvadratisk versjon av nasjonalflagget. Nederland fikk i 1931 en gjøs med flaggfargene i tolv segmenter, basert på et forbilde fra 1572.

Les mer i Store norske leksikon