I Den greske antikken var orakelet et sted der en guddom eller en heros uttrykte sin vilje og ga menneskene råd. Orakler fantes på steder som gudene var særlig knyttet til, ofte ved en kilde, i en berghule eller lignende. Søkte man hjelp hos de døde eller hos heroer som hadde vært mennesker, skjedde dette ved det opprinnelige gravstedet. Magien brukte tvang, i form av ofre og formler, for å fremkalle de døde.
Man hadde også drømmeorakler, for eksempel legeguden Asklepios' drømmeorakel i Epidauros som var særlig berømt. Fremgangsmåten var inkubasjon, idet man la seg til hvile på det hellige område. Flere guder hadde orakler.
Den viktigste orakelguden var Apollon, og det viktigste av hans orakler var det i Delfi der prestinnen Pythia ga svar på spørsmålene. Rådspørringen foregikk etter et meget innviklet seremoniell. Særlig orakelet i Delfi spilte en viktig rolle i rent politiske spørsmål. Flere av de eldgamle lovene for stats- og samfunnsliv hadde fått et orakels sanksjon eller, som det også het, stammet fra guddommen selv. Under grekernes ekspansjon pekte orakelet ofte ut både lederen og stedet for en ny koloni. Til andre tider kunne orakelet gi dobbelttydige svar.
Romerne hadde egentlig ikke noe orakel knyttet til et bestemt sted, og som svarte til de greske (det samme gjaldt italikerne i sin helhet). Derimot henvendte de seg ofte til et gresk spådomssted med tradisjonell autoritet. Men også romerne søkte å få gudenes råd før viktige avgjørelser, og en prests undersøkelse av et ofret dyrs lever var vanlig, også i Roma.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.