Nykritikken er en retning innen amerikansk og engelsk litteraturteori og -kritikk som hadde sin første begynnelse i T. S. Eliots litteraturkritiske essayer og i I. A. Richards teoretiske skrifter tidlig i 1920-årene. Hovedverker innenfor tradisjonen er blant annet Richards Practical Criticism og René Wellek og Austin Warrens Theory of Literature (1949, norsk utgave Litteraturteori, 1970).
Retningen oppstod som reaksjon blant annet mot den historisk-biografiske litteraturforskning, og legger stor vekt på kunstverkets autonomi. Ytre omstendigheter rundt kunstverket tillegges ingen betydning. Følgelig blir tekstanalysen det primære for forskeren, kritikeren og pedagogen, og verkets indre sammenhenger blir gjennom metaforbruk, flertydighet, ironi og så videre viktige i analysen.
Av representanter for retningen kan nevnes Robert Penn Warren, Cleanth Brooks, Allen Tate og R. P. Blackmur. I Norge hadde retningen en viss gjennomslagskraft fra 1950-årene. Men samtidig er retningen blitt kritisert på grunn av dens antatte historieløshet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.