norrøn religion

Guder og makter ble oppfattet omtalt som én gruppe og betegnet med et kjønnsnøytralt ord i flertall, som bǫnd, hǫpt, regin eller rǫgn. Et ord av denne type er også guð eller goð, som i forbindelse med innføringen av kristendommen i Norden i løpet av vikingtiden ble tatt i bruk om den monoteistiske kristendommens Gud.

I skriftlige kilder i Snorres Edda fortelles det om mengder av norrøne guder og gudinner. Disse er delt i to hovedgrupper, æser og vaner, som etter en stor krig slutter fred og lever sammen i harmoni. De viktigste æsene er Odin, Tor, Ty, Idunn, Balder og Frigg. De mest kjente vanene er Njord, Frøy og Frøya. I tillegg til gudene forteller de skriftlige kildene om æsenes uforsonlige fiender jotnene og flere typer andre makter som alver og dverger, norner og valkyrjer. Forestillingene om guder og makter så vel som mytologiske dyr og ulike landskap og naturfenomener dannet opphav til den frodige norrøne mytologien.

Naturen spilte en viktig rolle i den den norrøne religionen og religiøse handlinger ble utført i hellige lunder, ved vann, ved store stener eller andre markante steder i naturen. Flere skatter og gjenstander funnet på slike steder har blitt tolket som offer til guder og makter, fra vakre slipte flintøkser datert til yngre steinalder (4000–1800 fvt.) til gull og sølvsmykker fra vikingtiden (750–1050 evt.). Germanske stammers bruk av hellige lunder og innsjøer er også skildret av den romerske historikeren Tacitus i skriftet Germania fracirka år 100 evt.

I tillegg til hellige steder i naturen forteller kildene at folk i Norden i vikingtiden både hadde gudebilder og religiøse bygninger. Dette er omtalt i for eksempel en krønike om erkebispedømmet Hamburg-Bremen, skrevet av den tyske presten og historikeren Adam av Bremen i 1070-årene. Her forteller han om gudsdyrking som foregikk hos svearne: «I Uppsala var det et stort hov og inne i det tre gudestøtter, som var oppstilt på den måten at Tor, som er den mektigste, har sete i midten, mens Odin og Frøy har plass på begge sider. Tor, sier de, er herre i luften og råder for torden og lyn, vind og regn, klart vær og grøde. Den andre, Odin, 'den rasende', fører krig og gir menneskene djervhet mot fiendene. Den tredje er Frøy, som gir de dødelige fred og vellyst. Hans bilde lager de med en stor fallos.»

Rituelle handlinger var sentrale for utøverne av den norrøne religionen. Blant disse var offentlige ofringer og rituelle måltider kalt blot, som ble holdt til ære for guder og makter. Blotene ble gjennomført ved faste årstider og ved kriser og utført av en leder i samfunnet som en jarl, storbonde eller husfrue.

Flere skriftlige kilder omtaler slike blot. Eksempler på slike kilder er

• Tacitus' verk Germania, cirka år 100 evt. Her forteller han blant annet om ofringer og om en gudinne, Nerthus, som i en spesiell seremoni ble kjørt omkring i en vogn.
• Adam av Bremens krønike fra ca. 1070. Her skiver han om en stor offerfest som blir holdt i Uppsala hvert niende år. Han skriver at det ofres ni stykker av alt levende som er av hankjønn. Kroppene ble hengt opp i en lund i nærheten, og ofringene ble ledsaget av offersanger, som var «så grove at det er best å tie om dem».
• Den arabiske diplomaten Ibn Fadlans reisebeskrivelse. Han var på oppdrag fra kalifen i Bagdad og traff i år 922 nordiske kjøpmenn kalt rus som holdt til ved elven Volga. Han skrev blant annet at de ofret mat og drikke til en høy trepåle «med et ansikt som ser ut som et menneskeansikt».
• Snorre Sturlasons saga om kong Olav Haraldsson. Her skriver Snorre at inntrønderne pleide å holde tre hovedblot på Mære: høstblot, midtvintersblot og sommerblot. Sagalitteraturen vokste imidlertid frem mer enn hundre år etter kristendommen ble dominerende i Norden, og de detaljerte beskrivelsene av blotskikker, for eksempel hos Snorre, eller av interiøret i et hedensk hov på Vest-Island i Eyrbyggja saga, kan være preget av kristen påvirkning.

Ritualer ble også utført i private sammenhenger og trolig mer rettet mot grupper av makter som diser, alver og norner enn de store offentlig blotene som ser ut til å være rettet mot spesifikke gudeskikkelser. Private blot ble gjennomført på gårdene, og enkeltpersoner eller grupper kunne ofre mat, øl eller gjenstander til guder og makter i både dagligdagse situasjoner og ved kriser.

Ritualer var også sentralt rundt viktige livshendelser som fødsel, bryllup og død. For eksempel forestilte folk seg at nornene var til stede ved fødsler og bestemte barnas skjebne og fruktbarhetsguder som Frøy og Frøya var sentrale ved bryllup. Forfedrekult har sannsynligvis vært en viktig del av den norrøne religionen. Ætten bestod av både de levende og de døde, og folk ofret dyr ved begravelser og satte ut mat og øl på graven til forfedrene.

Arkeologiske funn er viktige kilder til kunnskap om den norrøne religionen. De viktigste er graver, spor etter bygninger og andre gjenstander tolket som brukt i religiøse sammenhenger, runesinskripsjoner og billedsteiner.

Perioden strekker seg over et langt tidsrom, og kildene fra den eldste tiden er sparsomme og utfordrende å tolke. Kildematerialet om religionen i eldre steinalder (tiden før cirka 3000 fvt.) er svært magert. Fra yngre steinalder 3000–1500 fvt. finnes det noen flere spor, blant annet graver som viser at menneskene har praktisert forskjellige skikker i forbindelse med døden. Fra denne tiden og fra bronsealderen (1500–500 fvt.) finnes dessuten helleristninger med figurer som ofte har vært tolket som uttrykk for riter i forbindelse med jakt og fruktbarhetskult.

Fra vår tidsregnings begynnelse til cirka år 400 evt. blir forbindelsene mellom germanerne og Romerriket tettere. Vi får nå enkelte opplysninger om germanernes religion hos romerske forfattere, først og fremst i Tacitus' verk Germania, cirka år 100 evt. Her skildrer Tacitus levesettet til de ulike germanske stammene, også i Norden, og gir oss verdifulle glimt av den norrøne religionen.

Fra eldre jernalder, cirka 500 fvt.–1050 evt., blir kildene til den norrøne religionen rikere. Det er gjort flere funn av graver, spor etter boplasser og andre gjenstander, og det finnes flere skriftlige kilder som gir et bilde av religionen på denne tiden. Noen kilder er skrevet i samtiden av personer fra andre kulturer som observerte nordboerne, og noen er skrevet etter at kristendommen var etablert. Fra 1100-tallet og senere finnes en rik litteratur, som blant annet inneholder sagaer, skaldedikt og eddadikt.

Stedsnavn og personnavn er et annet kildemateriale som gir kunnskap om norrøn religion. Det finnes en mengde norrøne personnavn sammensatt med Þor- som Þórólfr, Þorsteinn, Þórbjǫrg og så videre. Ikke minst finnes fortsatt stedsnavnene, både de som har et gudenavn til forledd, som Torshov (Þórs-hof), Onsøy (Ódins-ey), Odense (Óðins-ví), Norderhov (Njarðar-hof), Frösön (Freys-ey), og andre gårds- og bygdenavn som Horg (Hǫrgr), Hov, Hove (Hof), Hovstad (Hofsstaðir) og Helgafell, tolket som «Det hellige fjellet». Navnene viser at disse stedene har hatt en tilknytting til utøvelse av norrøn religion.

• norrøn mytologi
• religion
• religion i Norge
• ritual
• magi
• gud

• Näsström, Britt-Mari 2001: Blot, tro og offer i det før kristne Norden. ISBN 82-530-2146-1
• Price, Neil 2019: The viking way. Magic and mind in late iron age Scandinavia. ISBN 978-1-84217-260-5
• Roesdal, Else 1998: The vikings. Revised edition. ISBN 978-0-140-25282-8
• Steinsland, Gro 2005: Norrøn religion : myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2,
• Raudvere, Catharina, Andrén, Anders, Jennbert Kristin 2005: Hedendommen i historiens spegel. Bilder av det förkristna Norden. Lund. ISBN 91-89116-80-1.
• Solberg, Bergljot 2000: Jernalderen i Norge, 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Oslo.