nokk

Nokk er i sin enkleste betydning enden på noe. I maritimt språk kan nokk vise til enden av master og bommer på seilbåter, eller enden av flytebrygger og utriggere.

Nokk benyttes også om den innsvingte trommelen på seilvinsjer eller ankerspill, ettersom dette er enden av akslingen til hele konstruksjonen av vinsjen.

Dette må ikke forveksles med nokk i bueskyting.

For eksempel kunne en seilskute tidligere være utstyrt med nokktakkel, eller nokkrigg. Dette var tauverk som ble brukt til å løfte noe, gjerne sjøsetting av skipets båter. Nokkriggen var festet i et kraftig tau fra toppen av en undermast, eller fra nokken på en rå.

Nokkseisinger og nokkperter er seisinger og perter ytterst på en rå, altså nokken. Like under råen står seilet, der de to øvre hjørnene, altså barmene, kan kalles nokkbarmer. Ved nokkbarmene er det nokkløyerter til feste av seilet.

Enden på alle rundholt, en rå er et rundholt, er utsatt for slitasje og kan sprekke. Denne enden, altså nokken, omsluttes med et jernbånd eller det som kalles en klave. Slik beskyttelse kalles for nokkbeslag eller nokkbånd, og står på rær, bommer, baugspryd, mastetopper, og så videre. Nokkbeslaget er et naturlig sted å lage festeanordninger for diverse tauverk som tilhører skipets rigg.

Ellers finnes det en rekke deler på et seilskip som er forbundet med nokkene, slik som nokkbendsel som bendsler seilet til nokkene, nokklamper som er stoppekiler på nokkene, eller nokkgording, som er gordinger fastgjort i seilets ender midt på sidene.