Helt fra lydfilmens begynnelse var det mange som ønsket å skape film ut fra en musikalsk inspirasjon. Slike filmer kunne ha et abstrakt uttrykk ved å bruke former, linjer i bevegelse eller bevegelse av geometriske figurer. Musikkvideoen mottok også impulser fra fransk surrealistisk filmkunst og tysk eksperimentfilm fra 1920- og 1930-tallet.
Noen ganger viste man også virkelige gjenstander og landskap, gjerne til avantgardefilmer laget til ferdigkomponerte klassiske musikkverk. Slike «visuelle symfonier» finnes det mange eksempler på fra denne perioden. Mest kjent er Oskar Fischingers arbeid med Disneyfilmen Fantasia, som senere er utgitt med nyinnspilt musikk. I denne førkrigsperioden foregikk det også eksperimenter med lydmontasje ved at man forsøkte å lage filmer etter musikalske regler. Man prøvde her å finne filmatiske uttrykk for tid og rytme. Man kunne for eksempel synkronisere klippene til rytmen i musikken, forandre lydstyrken for å unngå monotone virkninger eller bruke forskjellige kamerabevegelser for å skape crescendo og decrescendo og ulike melodikurver.
Da lydfilmen slo igjennom i 1928, valgte filmselskapet Warner Brothers å satse på The Jazz Singer med Al Jolson. Lydfilmens framvekst var altså i utgangspunktet basert på musikkfilm. Imidlertid fikk musikken etter hvert en mer sideordnet rolle, noe som førte til framveksten av filmmusikken på begynnelsen av 1930-tallet.
Til musikkvideoens forhistorie hører også med forskjellige visuelle jukebokser. På slutten av 1940-tallet kom Panoram Soundie, en stor utgave av jukeboksen hvor man kunne se filmbiter av sine yndlingsartister. Bilde-musikk teknikken var ikke mer oppfinnsom enn at man kunne se Andrew Sisters sitte under et epletre mens de sang Don’t Sit Under The Apple Tree. I en kort periode på 1940-tallet ble det laget mer enn tusen slike «soundies», noe som ikke minst fikk betydning for jazzens visuelle historie. Etter at de visuelle jukeboksene forsvant fra markedet, ble det TV som etter hvert tok over presentasjonen av musikk. Men nesten uten unntak ble artistene her presentert stående «rett opp og ned» foran mikrofonen.
På slutten av 1950-tallet begynte rockeartistene å slippe til i de populære musikkprogrammene i amerikansk TV. Elvis Presley ble presentert på Ed Sullivans show i 1956. Etter hvert som nye ungdomsprogram ble lansert på TV, fikk vi musikkinnslag med rock og populærmusikk som kan betraktes som klare paralleller til dagens musikk- og rockevideoer. Rockegruppene begynte nå også å lage reklamefilmer. Både The Beatles og The Rolling Stones laget filmer som klart kan regnes til musikkvideoens røtter. På slutten av 1960-tallet var den psykedeliske kulturen med på å prege innholdet i visualiseringen av musikk. På begynnelsen av 1970-tallet turnerte flere band (Genesis, Pink Floyd) med lysshow, lysbilder og filmakkompagnement synkronisert med musikken og projisert på gigantiske skjermer høyt over scenen.
Filmmusikkhistorien kan også framvise mange eksempler på det nære samspillet mellom musikk og bilde. Selv om filmmusikken hadde en underordnet og akkompagnerende rolle til bildene, kunne musikken noen ganger bli førende for form og innhold i bildet. Et eksempel er filmen High Noon fra 1952 som ikke bare støttet seg til balladen Do Not Forsake Me Oh My Darling, som ble en stor hit som ga ekstrainntekter til filmselskapet. Det er også en scene i filmen hvor tittelmelodien i filmen framheves slik at den stanser utviklingen i filmen. Rockefilmer, som for eksempel Black Board Jungle og Rock Around The Clock, var også med på å skape forutsetninger for musikkfilmen. Det klassiske dansenummeret til Elvis Presley i filmen Jailhouse Rock fra 1957 påvirket direkte senere danseinnslag i musikkvideoene.
Hollywoods musikkfilm ble også en viktig inspirasjonskilde for musikkvideoen. Det er spor av påvirkningen fra Busby Berkeleys koreografier i mange senere musikkvideoer. Det vises også til danseren Gene Kelly i filmer som En amerikaner i Paris og Singing in the Rain. På 1980-tallet skriver Pink Floyds The Wall (1982) og Flashdance (1983) seg inn i denne historien med innslag av animasjon og dans.
Musikkvideoen har også hentet inspirasjon fra andre visuelle kilder. Tegneseriene har fortellertekniske virkemidler som kan brukes når man skal konstruere en handling. Påvirkningen kom også fra plateomslagene, hvor der ble eksperimentert med foto, Andy Warhol-inspirert pop-art, grafikk og collage. Her fant man også surrealistiske innslag, vulgære utstillinger av vold og sex, pønkens avbildninger av triste bylandskap, eller bruk av montasjer og computergrafikk.
Fra kunstfeltet kunne videokunstnerne også gi innspill til musikkvideoen. Disse kunstnerne hadde et ønske om å bruke videomediet til å utforske sine personlige erfaringer. Med utviklingen av håndholdte kameraer, blant annet fra Sony i 1967, åpnet det seg mye muligheter for selvuttrykk. I tradisjonen fra Dada og surrealismen oppstod en videokunst som dokumenterte kunstneriske handlinger, elektronisk skapte bilder og installasjoner. Performance-videoen ble for eksempel viktig for Yoko Ono og i Laurie Andersons musikkvideoer (O Superman) (1982/2007). Også David Bowie og Talking Heads mottok impulser fra denne tradisjonen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.