mulhjort

Pelsen hos mulhjort er gråbrun, og noe lysere på bakre del av buken og innsiden av låra. Bakparten preges av et lyst «speil». Sommerpelsen er mer rødbrun enn vinterpelsen. Voksne individer har oftest også et lysere parti i strupeområdet og lysere nese- og ansiktsparti.

Halen hos noen underarter kan være mørk på oversiden (svarthalehjorter), men er oftest lys eller hvit. Halen hos mulhjort har imidlertid alltid svart haletipp, et klart skille fra hvithalehjort, som har hvit haletipp. Andre kjennetegn er de uvanlig store ørene, dessuten geviret hos hanndyrene, som forgrener seg annerledes enn hos hvithalehjort. Gevirstang og tagger «to-deles» ettersom den vokser relativt rett opp, mens gevirtaggene hos hvithalehjort forgrener bakut fra en definert gevirstang.

Voksne individer kan veie opptil om lag 150 kilo (hanndyr) og 75 kilo (hunndyr). Mulhjort varierer mindre i størrelse mellom underarter enn tilfellet er hos hvithalehjort, men den minste og kystlevende underarten, sitkahjort (O.h.sitkeniensis), som tilhører gruppen svarthalehjorter, er klart mindre enn artsfrender i andre områder.

Mulhjorter regnes for å være tradisjonsbundne både i hvor de oppholder seg og hvor de ferdes.

Mulhjort av begge kjønn og alle aldre kan danne grupper på titalls dyr, spesielt om vinteren når de samles om begrensede matressurser. Sosialt er mulhjort strukturert i et matriarkat, altså med et voksent hunndyr som leder for grupper av hunndyr, kalver og ungdyr. Voksne bukker opptrer helst atskilt fra hunndyr, kalver og ungdyr, bortsett fra i brunstperioden. Da forsøker bukkene å danne grupper (harem) av hunndyr og ungdyr som de vokter mot rivaler til de brunstige hunndyra er bedekt.

Som hos andre hjortedyr er geviret viktig som sosialt signal, for rangordning og i forbindelse med haremdannelse og forplantning.

Utbredelsesområdet for arten er hovedsakelig vest for Rocky Mountains i Nord-Amerika, og det strekker seg fra Yukon, Alaska til nordlige Mexico.

Mulhjort inngår i familien hjortedyr (Cervidae) som én av to arter i slekten (Odocoileus). Basert på mtDNA-analyser deles arten mulhjort gjerne i to undergrupper: mulhjorter (mule deer) og svarthalehjorter (blacktail deer), og hver gruppe deles igjen i flere underarter. Genetiske forskjeller mellom de to gruppene indikerer at de evolusjonært skilte lag under siste istid, for om lag 18000-20000 år siden. Grupper og underarter kan hybridisere, og systematikken er neppe endelig avklart.

• hjortedyr

• Geist, Valerius (1999): Deer of the World : Their Evolution, Behaviour and Ecology. Stackpole Books, Mechanicsburg, PA, USA. 421pp.