Motefotografering har eksistert helt siden fotografiets første år, blant annet fordi portrettfotografering var en rimeligere måte å bli foreviget på enn gjennom malerkunsten. Det var imidlertid ikke før det første tiåret på 1900-tallet at motefotograferingen slo gjennom da det ble mulig å trykke halvtonebilder i magasiner. Motemagasiner som La mode practique (1898), Bazaar (1867) og Vogue (1892) ble alle etablert som et resultat av den trykktekniske utviklingen. Magasinene brukte bilder for å skille seg fra konkurrentene og for å tiltrekke seg oppmerksomhet fra publikum. Til disse bildene kjøpte redaktørene hjelp fra fotografer, og mange fotografer har blitt kjent gjennom dette samarbeidet.
Både kameraer og papirkopier var kostbart, og flere av de tidlige motefotografene var velstående og høyt utdannede. En bok av Adolphe Brauns fra 1856 anses gjerne som å være den første samlingen av motefotografi. Boken inneholder 288 bilder av en toskansk adelskvinne ved hoffet til Napoleon 3. og av den italienske grevinnen Virginia di Castiglione.
Motefotografering ble fram til andre verdenskrig sett på som et svik mot kunsten, en måte å få rask og enkel fortjeneste på. I 1911 bestemte fotograf Edward Steichen og utgiver av Jardin des Modes og La Gazette du Bon Ton Lucien Vogel å bruke fotografi for å fremme mote som kunst. Steichen fotograferte kjoler av motedesigner Paul Poiret som ble publisert i Art et Décoration i 1911 og mange mener disse bildene bør betraktes som de første moderne motebildene. Stilen hans sentrerte seg rundt modellen, i typisk portrettstil, men brukte belysning og nøye planlagte studiooppsett for å fokusere på klærne og gi dem et overdådig, elegant og tidsbestemt utseende.
Fram til andre verdenskrig var Paris sentrum for verdens mote og motefotografering, og Paris tiltrakk seg kjente fotografer fra hele verden, som Adolf de Meyer, en av pionerene innen motefotografi. Etter andre verdenskrig ble motefotografiet plukket opp i New York, hvor mange motemagasiner ble startet. Cecil Beaton, Edward Steichen og Martin Munkacsi var toneangivende motefotografer her. Krigen skilte Europa og USA, men krigen gjorde også at motefotografer jobbet med å dokumentere problemstillingene og dokumenterte tiden innenfor motens rammer.
Richard Avedon ble 1940-tallets toneangivende motefotograf; han utviklet en ny retning som la vekt på bevegelse i bildet i motsetning til de statiske avbildningene som til da hadde preget motefotografiet. Han erstattet de statiske og livløse positurene fra Steichen med livskraft og vitalitet. Han forlot studioet og foretrakk å jobbe utendørs eller på locations. Modellene ble fotografert i øyeblikket, i livlige gatescener og travle fester, og viste frem sin naturlige femininitet; klærne ble en elegant forlengelse av modellens egen kropp. Avedons stil ble etterlignet verden over og satte dermed en ny kurs for motefotografiet.
På 1970-tallet forlot motefotografiet bevegelse som uttrykk til fordel for kvinnelig seksualitet, og vekten ble like mye lagt på modellen, fotografens visjon og følelsen av vellykkethet. Motefotografiet skulle ikke bare selge produkter, men også en følelse og de verdier som oppdragsgiveren ville skulle knyttes til merkevaren.
1980-tallet innledet starten på en ny periode, ettersom middelklassen i stadig større grad begynte å interessere seg for hvordan de gikk kledd. Jappetiden ga publikum mer penger å bruke, og erfarne motemerker som Calvin Klein, Levi's og Ralph Lauren visste å benytte muligheten. Richard Avedons fotografier med en femten år gammel Brooke Shields gjorde Calvin Klein-jeans til foretrukket produkt nærmest over natten.
På 1990 og 2000-tallet inntok kommersialismen motefotografiet, og merker som Calvin Klein og Gucci kombinerte seksualitet med en sterk grad av markedsføring, hvilket har resultert i at varemerkene ikke lenger trenger å selge seg til forbrukerne, fordi forbrukerne har blitt villige til å selge seg selv for å bære merkevarens logo. Mens fotografer som Helmut Newton på 1970-tallet brukte sexappeal, innledet 2000-tallet en ny tidsalder der motefotografiet like mye skulle sjokkere som å selge klær.
Med sosiale medier som Instragram skjedde det et skifte; bildene skulle ikke lenger trykkes på glanset papir, men ble tatt for å bli likt og delt. Med sosiale medier kan alle være redaktør og motefotograf, og elitismen her blitt fjernet fra motefotografiet som dermed har blitt demokratisert.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.