moskus

Kroppslengden til et moskusfe er opptil 2,5 m, og halen er ca 7 cm lang. Skulderhøyden er ca 165 cm og vekten 350–450 kg hos ville dyr. I fangenskap kan dyrene veie opp mot 650 kg. Kuene (hunnene) er betraktelig mindre enn oksene (hannene).

Bena er korte og kraftige, halsen er kort og tykk, og hodet er smalt og høyt. Pelsen er lang og kan ofte sope ned i bakken. Den er mørkebrun av farge, meget tett og består av lange, krusete dekkhår og fine ullhår. Det hevdes at dette er verdens varmeste ull, sju-åtte ganger varmere enn saueull.

Vinterpelsen er tykkere enn sommerpelsen. Om våren felles underulla, som kan henge igjen som store flak på kroppen.

Begge kjønn har brede horn. Basis for hornene er flate plater som dekker nesten hele pannen. Selve hornet henger først ned langs siden av hodet, svinger så ut til siden og oppover igjen ut mot spissen.

Moskusfe opptrer vanligst i mindre flokker på 8–10 dyr, men flokker på 20–30 dyr er heller ikke uvanlige. De største flokkene kan telle opptil 100 dyr. Føreren av flokken er en fullvoksen okse som følges av 3–4 voksne dyr, resten er ungdyr.

Paringstiden er i august-september. Da skiller oksene ut et sterkt luktsekret fra noen kjertler ved øynene. Oksen sjekker brunstutviklingen hos kua ved å snuse henne i baken og krølle leppene.

Under brunsten kan det gå hardt for seg. I kamp om kuene kan moskusoksene løpe i full fart mot hverandre og smelle pannebrasken mot hverandre. Det er sjelden alvorlige sammenstøt, men det har hendt at okser har omkommet fordi skallen rett og slett har revnet.

Etter slike kamper hender det at en av oksene må forlate flokken og begi seg ut på vandring på egenhånd. Imidlertid er det ikke slik at slike moskusokser alltid er utstøtte dyr. Det er nokså normalt at både gamle og unge dyr vandrer rundt alene om sommeren. Dyrene beveger seg fort og klatrer bra.

På Dovrefjell holder dyrene seg innenfor et ganske avgrenset område. Om vinteren søker de opp til snaublåste rabber med tynt snødekke, og her beiter de ulike starr- og grasarter. Når våren nærmer seg, treker de ned i bjørkeskogen hvor de blir til juni. Deretter går de innover fjellet igjen, men nå holder de seg gjerne nede i frodige daler hvor de beiter gras, urter, vier og dvergbjørk.

Den ene kalven fødes i mai-juni etter en drektighetstid på åtte-ni måneder. Kalven som veier ca. ti kilo ved fødselen, dier i ett år. Som ett-åringer får de også sitt først spinkle horn, men det tar flere år før de er kjønnsmodne. Hannene kommer i brunst første gangen som fem-åringer, hunnene når de er tre år gamle.

Moskus er en overlever fra siste istid. Da hadde dyret en stor utbredelse i Asia, Amerika og Europa. I Norge fantes den for 30 000 til 100 000 år siden, men så døde den ut. I dag forekommer arten i Nord-Canada, Alaska, Grønland og Skandinavia, men kun i Canada og på Grønland er det opprinnelige bestander.

Det var først under byggingen av Dovrebanen i 1915 at man fikk bekreftet at Dovrefjell hadde vært leveområde for moskus. Da ble det funnet en fossil ryggvirvel, noe som ga de første ideer om utsetting av moskusfes på Dovrefjell.

I Norge har moskusfe blitt satt ut flere ganger. Først på Svalbard i 1929, med 17 individer. Disse dyrene la griunnlaget for en stamme som talte rundt 50 dyr i 1959. Senere gikk bestanden drastisk tilbake og døde ut i 1980-årene.

Mest kjent er utsettingene på Dovrefjell. Den første utsettingen skjedde 7. oktober 1932, da 10 dyr fra Grønland ble sluppet ved Hjerkinn. Ytterligere to dyr ble satt ut i 1938. Flokken formerte seg, men samtlige forsvant i løpet av krigen. I årene 1947-1953 ble 21 kalver overført fra Grønland og satt ut på Dovrefjell. Denne gangen klarte dyrene seg. De formerte seg og har i dag blitt en turistattraksjon. Antall moskus har vært oppe i rundt 300 dyr, men forvbaltmingsmyndighetene har bestemt at antall dyr skal ligge på rundt 200 individer.

I 1971 utvandret noen dyr og etablerte seg i Härjedalen i Sverige. I 2017 var det 10 dyr der. De holder seg mest i Sverige, men vandrer innom Femundsmarka deler av året.

Moskusfe er forsøkt overført til andre steder, blant annet til øyene utenfor Møre, 9 stykker i 1925 og 1926) samt Bardufoss (8 stykker i 1948), men uten hell. I 1969 ble ca 25 dyr overført fra Grønland til Bardu for å danne stammen i en moskusfarm med ullproduksjon som mål. Denne farmen ble senere nedlagt og flyttet til Kvænangen.

Moskusen er fredelig dyr. Likevel har det hendt at mennesker har blitt skadet eller til og med frept av moskus. Den 23. juli 1964 ble en mann stanget ihjel på Dovrefjell. Som oftest gir den flere advarsler før den går til angrep. Den blåser i nesa, stamper med beina, slenger hodet fra side til side og foretar skinnangrep.

Om flokken angripes av for ekesmpel ulv, noe som skjer i arktisk Canada, stiller dyrene seg i beskyttende ring med kalvene inennfor. I storm stiller de seg i en halvsirkel med bakendene mot uværet - oksene ytterst og kuer og kalver innenfor. De kan stå urørlige i flere dager.