Hva rollen som monark har inneholdt, har variert med historien. I middelalderen var kongen først og fremst øverste militære leder. Etter hvert som den kongelige administrasjonen økte, fikk kongen også flere administrative oppgaver, som å skrive ut skatter eller utforme lover. Kongen var imidlertid helt avhengig av støtte fra den politiske og militære eliten i landet. Dersom de ikke var fornøyde med kongen, avsatte de ham, noe det finnes flere eksempler på i norsk historie.
I senmiddelalderen vokste det også frem et riksråd som styrte sammen med kongen. Det norske riksrådet ble avskaffet da Norge ble underlagt Danmark i 1536, men det danske riksrådet fortsatte å styre sammen med den dansk-norske kongen. I 1660 ble det derimot innført enevelde i Danmark-Norge, noe som betyr at kongen hadde all makt alene. Dette fortsatte helt til Norge løsrev seg fra Danmark og fikk egen grunnlov i 1814.
Under unionen med Sverige (1814–1905) hadde Norge utstrakt selvstyre, selv om kongen hadde kontroll over utenrikspolitikken og hadde rett til å nekte å sanksjonere vedtak fra Stortinget. Fra 1905 har den norske monarken primært en symbolsk rolle som statsoverhode.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.