Et minnested er et fysisk sted for å minnes en hendelse som er viktig for nåtiden og framtiden. Begrepets første del (minne) viser til hendelsens verdi – at den er verdt å huske for en gruppe, et fellesskap eller en nasjon. Andre del (sted) viser til at hendelsen skjedde akkurat her.

Eksempler på kjente minnesteder er Stiklestad, Holocaust-monumentet i Berlin og minnestedene etter 22. juli-terroren.

Minnesteder etableres helst på stedet for hendelsen, gjerne kalt primærsted. Noen ganger er ikke det mulig eller ønskelig. Da kan andre steder, kalt sekundærsteder, tas i bruk.

Et minnested kjennetegnes i tillegg gjerne av inngrep i form av fysisk tilrettelegging, markører og tekster. Hensikten er å gi stedet ytterligere tyngde og mening, å gjøre det mer lesbart, noen ganger også å legge til rette for aktivitet. Tradisjonelle minnesteder har formidlet én tydelig fortelling for et fellesskap. Det kan være en fortelling om seier eller nederlag, om en helteskikkelse eller forbilde for fellesskapet. Moderne minnesteder åpner for flere fortellinger, med plass også for nåtidige minner og fortolkninger. Mens et tradisjonelt minnested er et monologisk sted som presenterer en fasit på historien, er et moderne minnested i større grad et sted for dialog og noen ganger også et sted for forhandlinger om hva, hvorfor og hvordan vi skal minnes.

Den franske historikeren Pierre Nora har argumentert for at minnesteder også kan være ikke-fysiske, som symboler og tradisjoner. Denne forståelsen har begrenset utbredelse, og det legges her til grunn at minnesteder er fysiske steder, knyttet til en eller flere hendelser av verdi for et fellesskap.

Bakgrunn

På tradisjonelle minnesteder er det lagt til rette for én tydelig og autoritativ fortelling. Den eller det som skal minnes, står gjerne på sokkel for å kunne sees på lang avstand. Formspråket er typisk klart og entydig. Tradisjonelle minnesteder har vært et viktig identitetsbyggende virkemiddel, særlig under nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet. I moderne tid er denne funksjonen mest tydelig i autoritære regimer som Russland, Kina og Nord-Korea.

Moderne minnesteder

Moderne minnesteder har i økende grad blitt en del av det kulturelle og politiske landskapet i demokratiske samfunn. Moderne minnesteders potensial som felles møterom kommer særlig til uttrykk i de spontane minnestedene som oppstår etter store, traumatiske hendelser som berører mange. Ofte blir denne første fasen med spontant minnearbeid en del av mer offisielle og permanente minnesteder.

Vietnam-krigen

Minnesmerket over falne i Vietnamkrigen
Minneveggen over Vietnam-krigen, der navnene på drepte amerikanske soldater er hugget inn.
Minnesmerket over falne i Vietnamkrigen
Av /NTB.

Overgangen fra tradisjonelle, monologiske minnesteder til en moderne, dialogisk minnestedskultur knyttes ofte til Vietnam-veteranenes minnested i Washington D.C. Da 21 år gamle Maya Lin i 1981 vant konkurransen om utformingen av The Vietnam Veterans Memorial var hun tydelig på at hun hadde laget et sted og ikke en gjenstand. Stedet består av en V-formet mur av svart granitt som skjærer seg ned i bakken, og hvor navnene til de 52 272 identifiserte amerikanske ofrene for Vietnamkrigen er inngravert. Minnestedet er uten patriotiske og heroiske symboler. I stedet er det oss selv vi møter, speilet som vi blir i den blankpolerte, svarte granitten. De mange navnene fungerer som en inngang til krigens effekt på titusener av familier, vennekretser, lokalmiljøer og det amerikanske samfunnet generelt. Det er et sted som åpner for ulike meninger og følelser om en krig som er forbundet med sorg, splittelse, nederlag og skam.

Oklahoma og 9/11

Minnested over 11. september i New York
Minnestedet for terrorangrepene mot USA 11. september 2001, som kalles Ground Zero, på Manhattan i New York.
Minnested over 11. september i New York
Av /AP/NTB.
Oversiktsbilde av Ground Zero i New York, minnestedet for terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
Oversiktsbilde av Ground Zero i New York, minnestedet for terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
Ground Zero
Av /AP/NTB.

I dagene etter terrorangrepet i Oklahoma City i 1995, der 168 mennesker mistet livet, fikk et gjerde – i utgangspunktet ment som en avsperring av åstedet – ikonisk status ved at folk i tusentall omgjorde det til et minnested med blomster og hilsener. I dag inngår gjerdet som en viktig del av det permanente minnestedet som ble åpnet i 1999.

Samme tenkning ble lagt til grunn i New York etter terrorangrepet i 11. september 2001, hvor savnet-plakater, lystenning og spontane minnesteder ble en tidlig, men integrert del av en langvarig minneprosess. Det permanente minnestedet på bakkenivå ble åpnet i 2011, og det ble i 2016 etterfulgt av et museum for læring plassert under selve minnestedet.

Holocaust

De siste tiårene er veien fra en hendelse til debatt om hvordan hendelsen skal minnes i det offentlige rom blitt kortere. Minnestedsprosesser handler med andre ord ikke om fortid, men om hvilken betydning hendelser skal ha i nåtid og framtid. I form er spennvidden i de moderne minnestedene stor. Et eksempel på dette finnes i Tysklands hovedstad Berlin: Minnestedet for nazistenes bokbål i 1933 på Bebelplatz er et nedsenket, unnselig rom med tomme bokhyller, mens Holocaust-minnestedet Denkmal für die ermordeten Juden Europas er et enormt kompleks uten begynnelse eller slutt, der man selv må finne veien.

Det er ikke tilfeldig at disse eksemplene minnes traumatiske hendelser. Mens de tradisjonelle minnestedene har sin styrke i enkle, entydige budskap, ligger moderne minnesteders styrke i evnen til å skape felles erfaringsrom for spørsmål som ikke alltid har entydige svar.

Norske minnesteder

Stiklestad er det eldste minnestedet vi kjenner til i Norge, og det eldste som fremdeles er i bruk. Ifølge Heimskringla besøkte kong Magnus den Gode Stiklestad for å se «merket etter det som hadde skjedd» da hans far Olav den Hellige ble drept. Skal vi tro Snorre Sturlasson, ble Stiklestad etter kort tid et sted man kunne dra til for å minnes slaget, og kongen som ble drept der i 1030. Olavshaugen på Stiklestad har opp gjennom historien vært markert med ulike fysiske symboler. Det er den fortsatt. De fleste norske minnestedene er knyttet til andre verdenskrig. I hovedsak er de norske minnestedene tradisjonelle. De formidler én tydelig historie, og de åpner i mindre grad for flertydighet.

Minnesmerket Lysningen på Utøya er en sirkel av metall der navn og alder på de 69 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, er gravert inn.

Minnesmerket Lysningen på Utøya, med navn og alder på de 69 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011.

Minnesmerket over 22. juli-terroren på Utøya
Av /NTB.

22. juli-terroren

I norsk minnekultur markerer terrorangrepene 22. juli 2011 et skille. Bombeterroren i Oslo og massedrapene på Utøya var de verste voldshendelsene i Norge i fredstid og utløste over hele landet et behov for steder å komme sammen, søke trøst og felleskap. Særlig i Oslo, men også i landet ellers, ble deler av det offentlige rom tatt i bruk som spontane minnesteder hvor folk la ned blomster og hilsener.

I Norden er dette en praksis som kan føres tilbake til drapet på Olof Palme i 1986 og kong Olavs død i 1991. Etableringen av spontane minnesteder preget Norge i tiden etter 22. juli – på samme måte som den gjorde det i Oklahoma City (1995), New York (2001), Madrid (2004), London (2005) og Paris (2015).

Som på andre steder som har vært utsatt for kollektive traumatiske hendelser, ble også de spontane norske minnestedene etterfulgt av mer permanente, og i noen tilfeller offisielle, minnesteder.

I dag finnes det minnesteder på Utøya, på Utøyakaien, i Regjeringskvartalet, utenfor Domkirken i Oslo og i alle de 53 kommunene som mistet noen i terrorangrepene. Noen er reist i offentlig regi, noen i samarbeid mellom det offentlige og private, og noen uten offentlig involvering. Noen av minnestedene knyttet til 22. juli er tradisjonelle, mens andre i større grad er moderne. Det ikke-realiserte Memory Wound i Hole kommune, Hegnhuset på Utøya fra 2016 og 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet fra 2015 har alle en form som forbindes mer med moderne enn tradisjonelle minnesteder. Hegnhuset og 22. juli-senteret er samtidig eksempler på at minnesteder også kan være møtesteder for kunnskap, læring og refleksjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg