middelengelsk

Middelengelsk er på flere måter en overgangsperiode i engelsk der språket undergår store forandringer, dels som videreføringer av eldre tendenser, dels som følge av de nye sosiale og politiske forholdene som den normanniske erobringen av landet medførte.

I løpet av hundreåret etter invasjonen gikk det vest-saksiske skriftspråket av bruk, og utviklingen mot en landsgyldig språknorm ble avbrutt. Ved siden av latin ble fransk i stor utstrekning tatt i bruk; den skriftlige bruk av engelsk var lenge meget begrenset. Man benyttet nå lokale språkformer også i skrift, og den middelengelske litteraturen oppviser derfor en rekke til dels meget forskjellige dialekter. Disse danner dialektområder som stort sett gjenspeiler tilstanden i gammelengelsk.

Fra 1300-tallet, særlig siste halvdel, tiltar bruken av engelsk så vel i diktningen, hvor Geoffrey Chaucer er det mest fremtredende navnet, som på områder hvor latin og fransk hittil hadde vært enerådende. Behovet for et mer ensartet skriftspråk, med mer enn bare lokal gyldighet, gjorde seg derfor sterkere gjeldende. Av naturlige grunner ble det Londons, hovedstadens, hoffets og sentraladministrasjonens språk, som vant frem som skriftspråkstandard i løpet av 1400-tallet.

I London taltes opprinnelig en saksisk dialekt, men den språkformen som er grunnlaget for det nye standardspråket, er overveiende anglisk (East Midland) av karakter. Dette skyldes blant annet en betydelig innvandring fra det sentrale og østlige Midt-England, og at innflytterne derfra gjorde seg særlig sterkt gjeldende i de høyere og innflytelsesrike samfunnslag og derved kom til å prege deres språk.

Middelengelsk er karakterisert ved en rekke språklige forandringer som skjer raskest i nord, langsommere i sør.

Ubetonte endestavelser svekkes og tar til å falle bort, slik at de opprinnelige substantivendelsene -a, -u, -e, -an, -um, alle til -e, for eksempel dogga (hund) til dogge, senere med fullt bortfall dog.

Samtidig forenkles og reduseres bøyningssystemet: I substantivene forsvinner kjønnsforskjellen, og endelser for genitiv og pluralis er de eneste som beholdes. Adjektivet blir etter hvert ubøyd; av verbets endelser for person og tall blir til slutt bare 3. person entalls -th (senere -s) tilbake.

De sterke verbene reduseres betraktelig i antall, og av de øvrige nominale og verbale bøyningsklasser blir bare sparsomme rester igjen (for eksempel noen få substantiver med såkalt omlydsflertall, som foot – feet). I de tilfeller hvor bøyningsendelser blir bevart, medfører tapet av kjønnsforskjell og bøyningsklasser (sammen med vokalsvekkelsen) at én eneste endelsesform blir tatt i allmenn bruk hvor gammelengelsk hadde en rekke former i samme funksjon. Slik blir -es den vanlige flertallsendelsen i substantivet, hvor gammelengelsk blant annet hadde -as, -an, -a, -u, eller ingen endelse.

Lignende forhold gjelder for genitivsendelsen -es og for fortidsendelsen -ed. I de tilfeller hvor bøyningsendelsene går tapt i funksjoner som det er nødvendig å opprettholde, blir de erstattet av nye uttrykksmidler, for eksempel preposisjonsbruk, omskrivninger og fast ordstilling.

Store forandringer i ordforrådet skyldes fremmed påvirkning. Fra de norsk- og danskættede innbyggerne i Danelagen tok språket opp en mengde dagligord: substantiver som egg, fellow, law, sister, skirt, steak, window, adjektiver som ill, odd, rotten, weak, verber som call, cast, lift, take, og endog pronomenformene they, their, them.

Den franske påvirkningen var først forholdsvis beskjeden, men etter 1250 økte de franske lånordene sterkt i antall. På denne tiden begynte den normanniske overklassen å identifisere seg med den engelske nasjonen og tok etter hvert det engelske språket i bruk. På den annen side talte mange engelskmenn fransk, og det var således et betydelig tospråklig element i befolkningen.

• engelsk