«De dansende dervisjene», malt mellom 1720 og 1733.

Dette maleriet av Jean Baptiste Vanmour viser Mevlevihane, som sto nær Palais de Hollande i Pera (Istanbul). Det var det eldste mevlevihuset i byen og besto av en bønnesal eller dansesal (semahane), rom for dervisjene, et rom og et spesielt bønnerom for deres leder, sjeiken, en kvinneseksjon, et bibliotek, en spisestue og kjøkken, en offentlig fontene, et klokkerom hvor bønnens time ble kunngjort og en kirkegård. Seremonien begynte når lederen av dervisjene forlot setet og sto på kanten av dansegulvet for å tale til sine følgere. I maleriet ser vi han til høyre for maleriet i den kontemplative posisjonen som han inntok under hele seremonien. Etter dette hilste dervisjene på lederen sin en etter en, slik de to mennene i forgrunnen gjør, og deretter begynte de å be. Ved å snu runder på samme sted til rytmen i musikken, falt de i en transe. Dervisjene har den karakteristiske sylindriske hatten, geiteen og lange ullklær som blir til en fin sirkel når de virvler.

«De dansende dervisjene», malt mellom 1720 og 1733.
Av /Rijksmuseum, Amsterdam.

Mawlawiyya, eller mevlevismen, er et sufi-brorskap som kan føres tilbake til mystikeren og poeten Jalal al-Din Rumi (1207–73), som virket i Konya i Anatolia (Tyrkia). Ordenen ble organisert av Rumis sønn Sultan Walad og hadde sitt sentrum i Konya.

Faktaboks

Etymologi
fra arabisk mawlā ‘herre, beskytter’
Også kjent som

mevlevilik (tyrkisk)

Mawlawiyya fikk liten utbredelse utenfor tyrkisk område, men ble til gjengjeld en av de mest virksomme og populære sufiordener i det tyrkiske riket. Brorskapet fikk en bred oppslutning og hadde tallrike tilhengere i de øverste sosiale lag. Mawlawiyya ble kjent for sin rike poetiske og musikalske tradisjon, knyttet til den rituelle dansen sama. I Vesten gikk ordenen under navnet «de dansende dervisjer». Mawlawiyya ble, som alle sufiordener i Tyrkia, offisielt opphevet av Mustafa Kemal Atatürk i 1925, men har fortsatt tilhengere.

Les mer i Store norske leksikon