mana

I religionsvitenskapen er mana en upersonlig makt eller kraft som finnes i visse personer, ånder eller gjenstander. Mana brukes gjerne i forbindelse med personer eller ting som har egenskaper utenom det vanlige. Det kan for eksempel være høvdinger eller steiner med en en uvanlig form. Mana kan være god eller dårlig, velgjørende eller farlig.

Ordet mana kommer fra et melanesisk språk, men er blitt brukt som et komparativt religionsvitenskapelig begrep fra 1800-tallet. Begreper som sikter til liknende forestillinger finnes også i andre religioner. Eksempler er väki brukt i finsk mytologi, og wakan blant Sioux-indianerne.

I diskusjonen om religionens opprinnelse har enkelte forskere ment at troen på mana (dynamismen) skulle være eldre enn troen på personlige guder eller ånder. Dette er et uttrykk for en evolusjonistisk idé om at religioner utvikler seg etter et fast mønster, fra lavere til høyere stadier. Evolusjonisme regnes i dag som et foreldet syn på religionenes historiske utvikling. I den nyere religionsvitenskapen er det også en tendens til at forskere er mer forsiktige med å bruke universelle begreper av denne typen. Bruken av ordet kan virke overdrevent forenklende, da det som tidligere forskere gjerne klassifiserte som mana, i realiteten har vist seg å romme et mangfold av forestillinger.