makrellstørje

Makrellstørja er den største av makrellfiskene, og kan nå en lengde på over 4,5 meter og vekt på opptil 680 kilogram. Fisken er torpedoformet med en relativt høy rygg og en smal og stiv halerot. Ryggen er oftest blåsvart, kroppssidene er gjerne perlemorskinnende mens buken er hvit. Den første ryggfinnen er blålig eller gul.

Finnene, spesielt halefinnen og ryggfinnene, er relativt stive. Fisken er bygget for fart – svømmehastigheter på over 66 kilometer i timen er målt. Makrellstørja vandrer over store avstander, både aleine og i store stimer.

Makrellstørja er en aktiv jeger som hovedsakelig lever av pelagisk stimfisk som sild, ansjos og makrell. I tillegg spiser den blekksprut og ulike krepsdyr. Den jakter ofte i større eller mindre grupper (stimer) og samarbeider om jakten. Den er en meget rask svømmer.

Som mange av sine slektninger har makrellstørja høyere temperatur i kjernemuskulaturen enn vannet omkring. Dette til forskjell fra de fleste fisk som har samme kroppstemperatur som vannet omkring. Den økte temperaturen i muskulaturen og nervesystemet øker effektiviteten til makrellstørja når den jakter i kaldt vann.

Gytingen foregår vanligvis tidlig på sommeren (i juni); voksne individer søker ofte fra gyteområdene i Middelhavet og Mexicogolfen til høyere breddegrader på næringsvandring om sommeren. Eggene og yngelen er pelagiske (driver omkring i de frie vannmasser).

Ung fisk vokser svært raskt (30 centimeter per år), men trenger likevel mange år på å nå maksimumsstørrelsen på 4,5 meter. Makrellstørja kan bli gammel, og opptil 40 år gamle individer er registrert.

Makrellstørja er utbredt over hele Atlanterhavet, med en hovedutbredelse i de varmere områdene. Tidligere trodde man at makrellstørja også var å finne i Stillehavet, men nå er det enighet om at det er en egen art, Thunnus orientalis, som finnes i Stillehavet.

Makrellstørja er delt opp i flere gytebestander; blant annet er det minst én bestand som gyter i Middelhavet og en annen som gyter i Mexicogolfen. Enkeltindivider vandrer mye, og man kan derfor treffe arten over hele Atlanterhavet fra Finnmark og Labrador i nord til Sør-Afrika og Brasil i sør.

I våre farvann kan vi periodevis registrere makrellstørje fra Skagerrak og nordover, enkelte år helt til Finnmark. Det er vanligst å se størja i perioden juli–september.

Makrellstørja har ofte vært vurdert til å være truet av overfiske. I 2021 ble den imidlertid vurdert til ikke lenger å være truet. Vurderingen er gjort av Verdens Naturvernunion.

Det finnes åtte forskjellig arter innen slekten Tunnus. Alle disse artene har ganske like kroppsform, men de når ulike størrelser og oppholder seg i forskjellige havområder. Det er bare makrellstørja som beveger seg opp mot våre farvann.

Tre arter har en global utbredelse i alle varme hav og det er ikke utenkelig at noen kan treffes også hos oss etter hvert:

• T. albacares (yellowfin tuna)
• T. obesus (bigeye tuna)
• T. alalunga (albakor/albacore tuna)

De andre artene har noe mer begrenset utbredelse. Alle artene er ettertraktede og periodevis overbeskattet, og har ulike truethetsvurderinger på den internasjonale rødlisten.

De ulike arter tunfisk har til all tid vært sterkt ettertraktet og hardt beskattet. Det samme gjelder i Norge. Tidligere ble det om sommeren fisket aktivt etter makrellstørje utenfor kysten av Vestlandet, periodevis helt opp til Vestfjorden. De årlige fangstene kunne variere fra 1000 til 15 000 tonn i perioden 1950–1960. Forekomstene av størje ved norskekysten er nå små, og fisket har vært stoppet i flere år.

Globalt regnes arten for å være overfisket, og det var i tidligere tiden liten kontroll over beskatningen. Nå reguleres fisket av en egen internasjonal kommisjon (The International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas; ICCAT). ICCAT har 48 medlemsland, og disse setter kvotebegrensninger på fisket. De vedtar også kvotene for ulike land. Ofte blir imidlertid ikke forslagene til vitenskapskomiteen i ICCAT fulgt opp av kommisjonen, slik at beskatningen generelt har vært for hard. Bestanden synes nå å være oppadgående – det har også medført at kvotene har økt noe.

Norge har i de senere år blitt tildelt en liten del av den internasjonale kvoten, men valgte å ikke åpne for fiske etter makrellstørje før i 2016. I september dette året fanget MS «Hillersøy» hele kvoten på 30 tonn i ett eneste notkast fordelt på 191 individer.

Den økte forekomsten av makrellstørje langs kysten kan tenkes å føre til konflikt med norsk lakseoppdrett. Det er flere eksempler på at store individer har kommet seg inn i merdene, trolig ved å trenge seg gjennom notveggen. Laksen inne i merdene er trolig attraktiv mat.

• makrellstørje – fiske
• makrellfamilien

• Om makrellstørje hos Havforskningsinstituttet