Da første verdenskrig brøt ut, var både den luftmilitære materiellparken og erfaringsbrønnen tynn. Ved innledningen av krigen hadde flyene heller ikke radio. Av de store aktørene var det bare Frankrike som hadde egen luftoperativ erfaring da krigen startet. I de fire årene fra 1914 til 1918 gikk imidlertid luftmakt gjennom en rivende utvikling.
Under verdenskrigen utviklet det seg fire ulike operasjonstyper som vi fremdeles kjenner igjen i luftmakt: observasjonsoppdrag, anti-luftoppdrag, strategiske operasjoner og støtte til overflateoperasjoner.
Det mest opplagte man kunne bruke eleverte plattformer til, var å skaffe seg oversikt over situasjonen på bakken eller på sjøen. Når fly og ballonger ble utstyrt med radio eller telegraf, kunne de også bidra til å styre artilleriet. Også på sjøen ble luftstridskreftenes evne til å observere deres viktigste bidrag.
Da krigen brøt ut i 1914, fantes det ingen flymaskiner egnet til å angripe andre fly. Spesialdesignede jagerfly gjorde sin første virkelig entré i krigshistorien over Verdun våren 1916, hvor hensikten var å beskytte egne observasjonsfly og artillerispottere, samtidig som man ønsket å holde fiendens fly borte.
Før krigen hadde det vært luftmaktens strategiske betydning som hadde fått mest oppmerksomhet, det vil si dens evne til å bombe mål som kunne få direkte politisk effekt, eller hemme evnen til å føre krigen videre, som produksjonsapparat, forsyningslinjer, kommandoinstallasjoner, kommunikasjonssentre og sivilbefolkningen generelt. Det viste seg imidlertid raskt at teknologien ikke tillot strategisk bombing i stor målestokk.
Tyskerne kom lengst, og deres strategiske bombing av Storbritannia kostet 1414 britiske liv. Ikke et avskrekkende tall når vi vet at cirka 2000 briter ble drept i trafikkulykker bare i 1913. Man skal likevel ikke undervurdere den psykiske effekten dette tross alt hadde. Den var tilstrekkelig til at britene i april 1918 etablerte The Royal Air Force som en egen forsvarsgren, som den første i verden.
Den siste og minst påaktede oppdragstypen som ble praktisert under krigen, var direkte taktisk støtte til operasjoner som pågikk på bakken eller havet. Denne oppdragstypen, Close Air Support, fikk stor betydning under andre verdenskrig, men hadde liten effekt under den første. Gitt at close air support var vanskelig, satset man også på såkalte interdiktoperasjoner, hvor man heller bomber tilførselsveier og framrykningsakser enn å bombe fiendens militære styrker direkte.
Den av dagens luftoperasjonsformer som ikke ble forsøkt under første verdenskrig, det vil si luftlandeoperasjoner i form av fallskjermslipp og lignende, hadde man også tenkt på, men ikke praktisert. Luftmaktens kanskje viktigste bidrag i våre dager, transport og «import» av infrastruktur til ødelagte og krigsherjede områder, var heller ikke høyt på agendaen under første verdenskrig.
Da krigen ebbet ut i november 1918, hadde luftmakten vært gjennom en rivende utvikling. Storbritannia hadde gått inn i krigen i 1914 med 11 utdannede militærflygere, og hadde da krigen sluttet verdens første selvstendige luftforsvar, med mer enn 20 000 fly av ulike typer, mer enn 100 luftskip og nær 300 000 mann i rullene. Like fullt var mange skuffet. Dette hadde vært en dyr og uvant måte å projisere militærmakt på, og med mindre sporbar effekt enn mange hadde trodd, eventuelt fryktet.
I tråd med den generelle krigstrøttheten sank interessen for militær luftmakt etter krigen, mens den sivile delen tok av. Det ble knyttet store økonomiske interesser, og ikke minst nasjonal prestisje, til utviklingen av sivile flyselskap, til utviklingen av større, raskere og tryggere fly, og til et stadig mer omfattende trafikknettverk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.