lobotomi

Ennå ved slutten av 1800-årene var det mye legevitenskapen ikke visste om hjernen. Tanken om at operative inngrep i hjernen kunne påvirke pasientens psykiske tilstand oppsto i 1880-årene. Den tyske fysiologen Friedrich Goltz (1834–1902) fjernet deler av hjernen på hunder og oppdaget at operasjonen førte til en betydelig endring i dyrenes gemytt og væremåte.

Ideen ble tatt opp av den sveitsiske psykiateren Gottlieb Burckhardt (1836–1907) som i 1888 fjernet deler av det prefrontale hjernebarkområdet på seks schizofrene pasienter. Burckhardt gjorde ikke dette som noen egentlig behandling, men i den hensikt å dempe deres aggresjoner. To av pasientene døde kort tid etter, og forsøket ble sterkt kritisert og til dels latterliggjort av samtidens fagfolk.

Flere år senere, i 1935, presenterte de amerikanske nevrologene Carlyle Ferdinand Jacobsen (1902–1974) og John Farquhar Fulton (1899–1960) et arbeid der de redegjorde for operative hjerneinngrep de hadde utført på aper. Resultatene pekte i alle retninger, og noen konklusjon på disse inngrepene ble ikke gitt.

Den portugisiske nevrologen Antonio Egas Moniz (1874–1955) utførte likevel samme år inngrep i hjernen på åtte pasienter ved Santa Marta-hospitalet i Lisboa. Operasjonene besto i å bore hull i hodeskallen (trepanasjon) og deretter sprøyte alkohol inn i den hvite (fettholdige) hjernemargen. Dette skulle blokkere assosiasjonsfibre mellom pannelappen(e) og andre sentrale deler av hjernen. Året etter valgte han i stedet å bruke et spesielt instrument til dette. Han kalte det en leukotom (av gresk: leukos, 'hvit' og tome, 'snitt').

Leukotomen besto av en tynn stav som ytterst var forsynt med en metallslynge. Når den ble ført inn i hjernen gjennom borehullet, kunne den dreies rundt, slik at den skar ut en centimeterstor del av hjernens hvite substans på én eller på begge sider. Pasientene han valgte ut til tvangsbehandling hadde forskjellige diagnoser: schizofreni, bipolare lidelser, depresjoner og angstpsykoser. Et fellestrekk var likevel deres uro og agitasjon som Moniz ville forsøke å dempe.

Allerede samme år redegjorde han for «behandlingen» under en kongress i Paris, men ble møtt med stor skepsis og motstand, ikke minst på grunn av de alvorlige komplikasjonene som fulgte i form av apati og forvirring, inkontinens, diaré, nystagmus og høy dødelighet. Likevel fattet prosedyren interesse i andre land, og den ble opptatt nærmest på eksperimentell basis, både i Europa og i Amerika.

I 1937 endret den italienske psykiateren Adamo Amarro Fiamberti (1894–1970) metoden ved å gå inn i pannelappen via øyehulen. Han gjennomboret øyehulens tynne beintak, og injiserte derigjennom alkohol eller formaldehyd i pannelappens hvite substans.

Metoden ble også modifisert av den amerikanske nevrologen Walter Jackson Freeman (1895–1972), som sammen med kollegaen, nevrokirurgen James Winston Watts (1904–1994), hadde interessert seg for Moniz' metode allerede i 1936. Det kirurgiske utstyret som var nødvendig ved den tidkrevende trepaneringen ble nå forenklet ved å anvende Fiambertis metode.

Freeman fant i 1946 ut at en syl lett kunne slås gjennom taket av øyehulen når øyelokket ble løftet eller vrengt. Det syl-lignende instrumentet han utviklet ble kalt orbitoklast (av latin: orbita, 'øyehulen', og gresk: klao, 'brekke, bryte'). Med en liten hammer ble sylen slått fem centimeter inn i pannelappen, og holdt i samme vinkel som pasientens neserygg. Deretter ble sylen beveget frem og tilbake til hver side («rørt rundt», som Freeman selv uttrykte det), og prosedyren ble ofte gjentatt på motsatt side.

Fremgangsmåten hadde høy dødelighet, og pasientene ble ofte apatiske og hjelpeløse. Kollegaen Watts syntes derfor etter hvert at den transorbitale fremgangsmåten var uetisk, og han brøt samarbeidet med Freeman i 1947.

Lobotomien ble i 1940-årene ansett som et stort medisinsk fremskritt, og i 1947 ble Moniz tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin metode. Mange steder oppsto det sterke protester mot inngrepet og allerede i 1950 ble lobotomi forbudt som behandling i Sovjetunionen. I løpet av 1970-årene ble metoden avskaffet i de fleste land. Det har siden fremkommet krav om at Moniz' Nobelpris skulle trekkes tilbake, men det har ikke skjedd.