kulturradikalisme

Posisjonen kan forstås som livsstilsradikalisme heller enn utjamningsradikalisme, et skille som ble lansert av samfunnsforskeren Ulf Torgersen i 1966. Den første springer ut av privilegerte miljøer, med vekt på individuell utfoldelse og endring av tradisjonelle livsformer. Den andre bunner i arbeiderklassens kamp for økonomisk likhet. Spenningen mellom frihet og likhet, det liberale og det sosiale, har preget skandinavisk kulturradikalisme siden starten.

Kulturradikalismen har truet tradisjonsverdier, men også bidratt til et felles liberalt verdigrunnlag for den verdslige velferdsstaten. Den har underbygd en kritisk kanon i skolen: Doktor Stockmann i Ibsens En folkefiende (1882) er blitt mønster på den frittenkende intellektuelle varsler, utstøtt av det samfunnet han vil tjene.

Ordet kulturradikal skal ha forekommet i Sverige allerede på 1890-tallet. På 1920-tallet beveget vitenskapsidealet seg fra Karl Marx til Sigmund Freud, fra økonomiske til psykologiske årsaksforklaringer. Vitenskapen ble våpen mot religionen, for en friere oppdragelse, en friere seksualmoral og kvinnefrigjøring – og mot totalitære ideologier, i første rekke nazismen.

Begrepet kulturradikalisme ble noe brukt i mellomkrigstiden i Skandinavia, og i Norge var det gjenstand for debatt på 1930- og 1940-tallet. I Danmark kom det for alvor på dagsordenen med artikler av forfatterne Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff i Politiken i 1955. I kronikken «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn» så Hoel drømmen om det frie menneske som kulturradikalismens dypeste motiv.

I Stockholm under andre verdenskrig møtte Sigurd Hoel den danske arkitekten og skribenten Poul Henningsen. I dag er han mest kjent for PH-lampen, men han er utvilsomt den som har gitt synligst ansikt til dansk kulturradikalisme etter Georg Brandes.

Kulturradikalismen fikk dels en annen profil i Danmark enn Norge, med feste i nykantiansk filosofi og nedslag i arkitektur og design, revy og jazz. Henningsen så selv kulturradikalismen som et livssyn, men foretrakk ord som «frisind», «progressiv holdning» og «humanisme». Målet var å skape frie, selvstendige mennesker.

Da kampen for sosial og seksuell frigjøring var vunnet, fikk Henningsen på 1960-tallet et nytt angrepsmål: en umyndiggjørende forbruks- og underholdningskultur. En ny totalitarisme, markedets, betydde «frihedens undergang i forbrugsslaveri».

Kulturradikalismen hadde ingen egen organisasjon, men markerte seg i avisdebatt og tidsskrifter, i Danmark særlig Poul Henningsens Kritisk Revy (1926–1928). I Sverige fikk man i mellomkrigstida en tilsvarende radikal bevegelse, blant annet knyttet til tidsskriftet Clarté.

I norsk etterkrigstid ble begrepet knyttet til seksuell og politisk motkultur, med navn som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, sekstiåtteropprøret og den såkalte Profil-kretsen i litteraturen. Avisen Dagbladet ble lenge sett som kulturradikalismens hovedorgan.

Kulturradikalismen har møtt kritikk fra flere hold, i Norge blant annet for å ha manglende filosofisk og politisk tyngde.

I artikkelen «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge» (1970) kritiserer filosofen Gunnar Skirbekk kulturradikalismen for å knytte seg for tett på kapitalismens utvikling, og dermed tilpasse seg den. Han skriver at på Ibsens tid skal individet frigjøre seg, bli kvitt «tyngande tradisjon og eit ytre samfunn som liksom kliner seg fast rundt individet og hemmar det». Den tidlige kapitalismens arbeids- og sparemoral forutsetter et fritt, rasjonelt viljesindivid, mens seinkapitalismens konsumorientering slår ut i en forbruk- og nytelsesorientert kultur der individet blir forstått estetisk eller biologisk som nytende subjekt.

Idéhistorikeren Eivind Tjønneland ville gjenreise kulturradikalismen og de intellektuelle som radikal opposisjon, men møtte motbør fra forfatteren Torunn Borge, som i boka Gudsskrekk (2000) hevdet at kulturradikalismen med sin bedehusfiendtlige og seksualfokuserte agenda var utdatert og blind for den mer aktuelle trusselen fra markedshegemoniet.

«Vi har aldri vært kulturradikale», hevdet historikeren og samfunnsviteren Håvard Friis Nilsen i 2004. Han mente begrepet var blitt en sekkebetegnelse, «overfylt med assosiasjoner og tomt for innhold».

Også i Danmark har kulturradikalismen tapt status. Konklusjonen erat bevegelsen har vært så effektiv at den har «seiret seg til døde». Den har oppnådd sekularisering, sosial og seksuell frigjøring. «Kulturradikalismen er blevet til tradition», skrev pressemannen og forfatteren Rune Lykkeberg i Politiken 2013. En posisjon som kritiserte tradisjon og autoritet, var selv blitt tradisjon og autoritet: «Man kan således sige, at vi alle er blevet kulturradikale. Ikke som kritisk position, men som udgangspunkt.»

Fortsatt diskuteres det om kulturradikalismen er et meningsfylt begrep, og om den har potens som protest.

Litteraturviteren Marianne Stidsen er blant dem som knytter Poul Henningsens kulturradikalisme til begrepet humanisme, den enkeltes rett til frihet og selvbestemmelse. Humanismen er i dag aktuell som motfortelling, mener hun: Den skiller seg fra en nyliberalisme som preker frihet, men setter marked og profitt i sentrum. Og fra en fundamentalisme som setter Gud eller naturen i sentrum. «Når PHs humanisme i dag kan danne afsæt for en kritisk modfortelling, er det fordi den kiler sig ind mellem neoliberalismen og fundamentalismen, der begge – på hver sin måde – sætter noget andet end mennesket i centrum.»

Perspektivet kan bidra til å aktualisere kulturradikalismens klassiske motiver i dagens kontekst. Frihet for Henningsen er ikke frihet til å forbruke, men til å velge uten diktat utenfra. Poul Henningsen viser til det antiautoritære i arven fra Immanuel Kant: den kritiske, uavhengige vurdering. Slik sett vil kampen mot markedets umyndiggjøring komplettere kampen mot tradisjonens umyndiggjøring, og bli kulturradikalisme i konsekvens.

• humanisme
• Sigurd Hoel
• Poul Henningsen

• Borge, Torunn (2000). Gudsskrekk. En polemisk pamflett, Forlaget Oktober.
• Elster, Jon (1980). «Kulturradikalisme». I PaxLeksikon, bd. 4, Pax forlag, s. 13.
• Flemmen, Haakon (2012). «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie», Arr nr. 3–4, s. 61–71.
• Hertel, Hans (2012). PH – en biografi, Gyldendal.
• Hoel, Sigurd (1980). «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn». I ds. Ettertanker. Etterlatte essays og artikler ved Leif Longum, Gyldendal, s. 115–123. [Politiken 15.05.55]
• Krog, Helge (1933). «Diktningens innsats» [«Diktning og moral III»]. I ds. Meninger om mange ting, Aschehoug, s. 178–184.
• Longum, Leif (1979). «Kritisk søkelys på kulturradikalismen fra mellomkrigstiden». I Norsk Litterær Årbok, Samlaget, s. 38–55.
• Longum, Leif (1986). Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland, Universitetsforlaget.
• Lykkeberg, Rune (2013). «Kulturradikalismen er blevet til tradition. De toneangivende klasser bekender sig alle til idealerne», Politiken 07.12.
• Nilsen, Håvard Friis (2004). «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen», Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3–4, s. 422–430.
• Skirbekk, Gunnar (1970). «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», Kontrast nr. 2, s. 34–38. [Opptrykt i ds. Ord: essay i utval, Samlaget 1984.]
• Stidsen, Marianne (2012). «Uenighedens vitamin. En aktualiserende citatmosaik om PH’s humanisme». I Hertel, Hans (red.). Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. En debatbog redigeret af Hans Hertel, Gyldendal, s. 43–62.
• Tjønneland, Eivind (1999). «Kulturrradikalismens fjerde fase», Vagant nr. 4.
• Torgersen, Ulf (1966). «Høyre og venstre – ett skille eller flere?», Samtiden nr. 1, s. 1–11.
• Aas, Per Anders (2021). «Kritikk som kanon. Poul Henningsen og kulturradikalismens Aufhebung», Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 5, s. 37–48.