krongods – Store norske leksikon

Åker gård er en av de eldste gårdene i Hedmark og var tingsted fra tidlig middelalder og frem til etter reformasjonen; trolig var det her Eidsivatinget møtte i første del av middelalderen. Etter reformasjonen var Åker gård krongods til 1642.

Lars Mæhlum.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Lade gård i Trondheim var i vikingtiden sete for Ladejarlene. Snorre beretter at Olav Tryggvason brøt ned hovet på Lade og bemektiget seg alt gods og skrud. Han gjorde altså gården til krongods. Gården forble krongods inntil den en gang i middelalderen ble lagt under Bakke kloster. Eldre fotografi av hovedbygningen, en av sidebygningene og to driftsbygninger.

Lade gård

Av Ukjent fotograf/Nasjonalbiblioteket.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Krongods er – i stater med monarkisk styreform – en samlebetegnelse for jordeiendommer og bygninger som tilhører rikets øverste myndighet (kronen). Avkastningen av disse eiendommene, i form av naturalier og pengeinntekter, var opprinnelig ment å skulle bidra til å finansiere kongehusets drift.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk crown land eller the Crown Estate

tysk Krongut eller Königsgut

Tradisjonelt var det vanlig å skille mellom eiendommer som tilhørte monarken i egenskap av statsoverhode (latin bona regalia) og eiendom som monarken hadde skaffet som privatperson eller arvet som overhode for sin slekt (bona patrimonialia). Det er bare den førstnevnte typen som i dag regnes som krongods.

Historikk

Krongods har eksistert like lenge som nasjonalstatene, men har røtter tilbake til førmiddelaldersk tid, da i form av de eiendommer som en høvding rådde over. I middelalderen (rundt 500–1500) ga kongene ofte deler av krongodset som len til viktige støttespillere, mot at lensstyrerne sverget ham lydighet, betalte en avgift til ham som erstatning for de tapte inntektene fra lenet og lovte å støtte ham med mannskaper og militærmateriell i tilfelle krig. Kongen kunne også øke krongodset ved hjemfall, for eksempel når en adelsslekt døde ut eller som straff (konfiskasjon).

I tidlig nytid (rundt 1500–1800) ble krongodset i mange stater til dels kraftig utvidet ved at protestantiske monarker konfiskerte de oppløste klostrenes eiendommer, men de mange og kostbare krigene førte også til at flere monarker ble nødt til å selge unna mye krongods, som dermed fikk private eiere. I stater som på 1800- og 1900-tallet opplevde revolusjoner eller på andre måter avskaffet den monarkiske styreformen, ble krongodset dels overført til staten, dels oppløst og solgt eller fordelt til nye eiere.

Norge

Ved rikssamlingens begynnelse på 900-tallet hadde kongen allerede flere eiendommer (kongsgårder) rundt omkring i landet, men det er uklart i hvor stor grad dette var slektseiendommer eller gods han hadde erobret. Knappe kilder gjør det vanskelig å beregne hvor stor del av det samlede arealet i Norge som var krongods i senmiddelalderen, men det er anslått at omkring 4 prosent var på kongens hånd, mens den katolske kirken rådde over mer enn ti ganger så mye (44 prosent); av dette var litt mindre enn halvparten bispe-, kloster- og kapellgods, som ble inndratt til kronen ved reformasjonen (1536–1537).

I tidlig nytid fikk kronen også betydelige eiendommer gjennom arv og gaver, blant annet fra adelige eiere uten livsarvinger, eller ved makeskifte, som da den styrtrike godseieren Gørvel Fadersdatter på slutten av 1500-tallet overlot alt sitt norske gods til kongen mot å få tilsvarende verdier i form av eiendommer i det daværende danske Skåne.

Da landets første matrikkel ble utarbeidet i 1660-årene, var snaut en tredel (31 prosent) av all jord i Norge krongods, men i løpet av få år måtte kong Frederik 3 og etterfølgeren Christian 5 selge unna eller pantsette store deler av krongodset for å betale gjelden kronen hadde pådratt seg gjennom kostbar krigføring og omfattende slottsbyggeri i Danmark. Mer krongods ble solgt i løpet av 1700-tallet. Omkring 1820 var bare omkring 15 prosent av totalarealet i offentlig (statlig) eie, og ved utgangen av 1800-tallet var krongodset redusert til en lite antall militære og sivile embetsgårder, samt statens egne bygninger og anlegg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Storgårder og herregårder

Jon Gunnar Arntzen

Cand. mag