kritisk teori

Kritisk teori er en retning i samfunnsvitenskapene som lenge hadde en hovedbase ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble opprettet i 1922 og nedlagt i 1969.

Sentrale talsmenn for kritisk teori har vært Max Horkheimer, Theodor Adorno, Herbert Marcuse, Walter Benjamin, Erich Fromm, Jürgen Habermas og Axel Honneth.

Talsmenn for denne tradisjonen har stilt seg kritisk både til moderne kapitalisme, ikke minst på kulturfronten, og til partilojal marxisme. Et gjennomgående trekk i deres kritikk har vært at den tekniske rasjonalitet, med naturvitenskapelige forbilder, ikke representerer det frigjøringspotensialet som opplysningstradisjonen opprinnelig hadde. I den forbindelse har de fremholdt at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning har andre oppgaver enn bare å søke etter matematiske lover for kultur- og samfunnsforhold.

Teoretikere med tilknytning til miljøet i Frankfurt var svært aktive i 1960- og 1970-årene, men deres program har røtter som går lenger tilbake. Allerede i første halvdel av 1800-tallet fantes det i Tyskland en gruppe av såkalte venstre-hegelianere (etter Friedrich Hegel) som så det som sin oppgave å drive kulturkritisk og avslørende virksomhet i forlengelsen av tradisjonen fra opplysningsfilosofene.