konsul (embetsmann i Romerriket)

Konsul var tittelen på de to høyeste embetsmenn i Romerriket under republikken (509 fvt.–30 evt.)

Vi regner konsulrekken fra republikkens innføring i 509 fvt., men flere kilder peker mot at det først var en gang på 300-tallet at den faste skikken med to likestilte konsuler som byens fremste embetsmenn ble etablert. Deres nær absolutte makt kommer av at konsulen innehadde imperium og potestas, men en viss innskrenkning lå allerede i at det var to konsuler, at deres embetstid var begrenset til ett år og at gjenvalg normalt ikke kunne skje før etter ti år.

Konsulene var eponyme embetsmenn, det vil si at de gav året navn («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»). Konsulene ble valgt på, og presiderte i comitia centuriata, først bare blant patrisierne; fra 367 fvt. skulle den ene være plebeier og fra 342 fvt. kunne begge være det. Konsulens verdighetstegn var den kuruliske stol, toga med purpurkant og tolv liktorer med fasces.

Konsulene ledet senatets forhandlinger og var statens hærførere. De ble tildelt et spesielt virkeområde (provincia) av senatet. Fra Sullas tid ble det vanlig at de oppholdt seg i Roma i sitt embetsår og først etterpå dro i felten som stattholdere i provinsene. Opprettelsen av andre embeter, som folketribun, pretor og sensor, begrenset etter hvert konsulenes makt. Konsulatet ble nå kronen på en embetskarriere (cursus honorum) som kunne gjøre en til konsul tidligst i 42-årsalder. Til konsulatet var det knyttet ikke bare stor makt og store fortjenestemuligheter, som oppveide de veldige utlegg mange hadde for å oppnå folkets gunst, men også en enorm prestisje. Etter embetsperioden ble man titulert som konsular (consularis). Konsularfamiliene, patrisiske og plebeiiske, utgjorde den romerske nobilitet, som dominerte staten og som under republikken langt på vei var en sluttet krets.

I keisertiden (fra 30 fvt.) var det fremdeles en ære å være konsul, men konsulene ble nå ikke lenger valgt i folkeforsamlingen, men utpekt av keiseren og sanksjonert av senatet. Da mistet embetet sin selvstendige politiske betydning og uavhengige imperium. Det ble dessuten vanlig å velge flere konsulpar per år, som hver fungerte noen måneder – de som etterfulgte de eponyme konsulene (consules ordinarii), ble kalt consules suffecti. Det siste konsulparet er nevnt i år 541 evt.