konsesjon

Lovens formål er «å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet», blant annet for å tilgodese fremtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, miljøet og allmenne naturvern- og friluftsinteresser samt hensynet til bosettingen

Lovens formelle hovedregel er at fast eiendom ikke kan erverves – ved kjøp, arv og så videre – uten tillatelse av Kongen (konsesjon).

Men unntakene er mange: Konsesjon er i alminnelighet ikke nødvendig ved erverv av mindre tomter for bolig eller fritidshus. Andre ubebygde arealer (for eksempel grunn til industri- eller forretningsbygg) kan erverves konsesjonsfritt dersom de ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruk eller i kommuneplanen er utlagt til byggeområde. For bebygd eiendom er det konsesjonsfrihet der eiendommen ikke er mer enn 100 dekar, men likevel ikke dersom mer enn 25 dekar er fulldyrket.

Videre er det viktige unntak der eiendomsovergang skjer innen den nære slekt eller familie, typisk der fast eiendom går fra foreldre til barn eller fra den ene ektefelle til den annen. Ved erverv av jord- eller skogbrukseiendom med totalareal på over 100 dekar eller der mer enn 25 dekar er fulldyrket, er imidlertid konsesjonsfriheten betinget av at erververen bor på eiendommen og driver den selv i minst fem år. Den odelsberettigedes erverv faller også utenom konsesjonsreglene, men med tilsvarende bo- og drivepliktregler som her nevnt.

Av hensyn til opprettholdelse av bosettingen kan konsesjonsfriheten begrenses gjennom forskrift for en kommune eller en del av den. Slik forskrift innebærer først og fremst at erverv av bebygd eiendom som er eller tidligere har vært i bruk som helårsbolig, er konsesjonspliktig, med mindre erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes til helårsbolig, enten av ham selv eller av andre. Det er ingen tidsbegrensning for denne form for boplikt. Forskrift av denne art gjelder også ved overgang til nærstående, men ikke der for eksempel foreldre som overlater eiendommen til sitt barn, har hatt tinglyst hjemmel de siste fem år eller eiendomsovergangen skyldes dødsfall før femårsperioden er omme.

Konsesjonsplikt inntrer også ved erverv av rettigheter over fast eiendom når disse er inngripende (for eksempel en langvarig leiekontrakt eller et byggeforbud som medfører at eierens utnyttelsesmulighet blir vesentlig innskrenket). Tidligere kunne også erverv av selskapsrettigheter utløse konsesjonsplikt, for eksempel ved erverv av en større aksjepost i et selskap som eier større grunnarealer.

Dersom konsesjon ikke blir gitt, må eieren søke å få overført eiendommen til en som ikke trenger konsesjon eller som kan få det. Ofte er det på forhånd avtalt at salget skal gå om igjen dersom konsesjon ikke blir gitt. Gjør erververen intet, kan eiendommen i siste omgang etter myndighetenes forlangende bli solgt etter reglene for tvangsauksjon over fast eiendom.

I dag avgjøres de fleste konsesjonssaker av kommunen der eiendommen ligger.

Loven har de samme regler for nordmenns og utlendingers erverv.

Det er viktig å skille mellom tillatelse til å utnytte en naturressurs, som eksempelvis vassdragsregulering for å produsere vannkraft, fra vilkårene (forutsetningene) som legges til grunn. I moderne vannkraftkonsesjoner for større anlegg, så spesifiseres det i konsejonsvilkårene, både manøvreringsreglementer, som nivåer på miljøbasert vannføring og vilkår om driftstilpasninger og andre avbøtende tiltak for å minimere miljøvirkningene fra vannkraftproduksjonen.

Konsesjon blir gjort avhengig av en rekke konsesjonsvilkår, blant annet om betaling av konsesjonsavgifter og om vederlagsfri overdragelse til staten etter utløpet av konsesjonstiden, høyst 60 år (såkalt hjemfallsrett). Om konsesjon til norske kommuner, fylker og kommunale selskaper gjelder særlige regler, blant annet om at konsesjon kan gis uten tidsbegrensning.

Etter lov av 14. desember 1917 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven), som er en kombinert konsesjons- og ekspropriasjonslov, er det som hovedregel nødvendig med konsesjon for å foreta vassdragsreguleringer (det vil si anlegg eller foranstaltninger til regulering av et vassdrags vannføring eller demme opp innsjøer for å magasinere vann) som fremmer industrielle formål. Konsesjon gis nå for et bestemt tidsrom, slik at vilkår kan revurdes etter 30 år. Vilkår om hjemfallsrett, avgifter med mer gjelder også for konsesjon etter denne lov.

EØS-tilsynet har i senere år vært kritiske til at det er en betydelig andel norske vannkraft-anlegg som mangler konsesjonsvilkår. Disse er altså ikke ulovlige etter norsk rettspraksis, men myndighetene kan da hverken pålegge dem å overvåke miljøvirkningene, eller å sette inn avbøtende tiltak som fisketrapp for å redusere skader på naturmiljøet, slik som stranding eller annen økt sykdom og dødelighet blant fisk og andre organismer. Fortsatt gis det tillatelse til mindre vannkraftanlegg (etter vannressursloven), uten andre vilkår enn alminnelig lavvannføring. Samtidig har langt flere vannkraftkonsesjoner gjennomgått vilkårsrevisjon siste årene, nettopp for å sikre miljøforsvarlig drift i tråd med prinsippene i EUs vanndirektiv.

Konsesjoner til vindkraftverk i Norge, gis med en varighet på opptil 30 år. Det stilles krav om at ved nedlegging skal anlegget fjernes og området tilbakeføres slik at landskapet så godt som mulig tilbakeføres til sin naturlige tilstand. Som følge av betydelig lokal motstand flere steder, så har nye skjerpede krav til konsesjonsbehandligen blitt innført.