kognitiv lingvistikk

Kognitiv lingvistikk er en gruppe nært beslektede teorier innen språkvitenskapen. Denne teoretiske retningen oppstod i 1980-årene med blant annet de amerikanske lingvistene Ronald W. Langacker, Joan L. Bybee og George Lakoff som sentrale personer, og har siden fått økende betydning og et mer variert teorigrunnlag. Innenfor kognitiv lingvistikk er det en grunnleggende tese at språk og språkbruk må ses i lys av allmenne mentale prosesser som ikke bare gjelder språk, men også andre kognitive områder. Videre spiller betydningssiden ved språk en grunnleggende rolle innenfor denne teorien, og teorien er bruksbasert – det vil si at man antar at sider ved språkbruken er helt sentrale for å forklare hvorfor språksystemene ser ut slik de gjør.

Det er innenfor semantikken (studiet av språkets betydningsside) at kognitive lingvister har profilert seg sterkest inntil nå, med personer som George Lakoff, Mark Johnson og Gilles Fauconnier. Språkets betydning regnes som et mentalt fenomen, og betydningen til språklige enheter er basert på språkbrukernes subjektive oppfatning av og erfaring med situasjonene enhetene refererer til. I tillegg ses metaforisk tenkning som et grunnleggende trekk ved nesten all språklig betydning.

Kognitive lingvister mener altså at språket i stor grad påvirkes av vår erfaring, og sentralt i vår måte å erfare på er at vi er mennesker med menneskelig hjerne og ikke minst menneskelig kropp. Erfaringene er altså nært knyttet til vår kroppslige og sosiale virkelighet, og alt dette er med på å forme vår oppfattelse av virkeligheten gjennom språket. Det erfaringsbaserte synet på språk gjelder også innen de mer grammatisk orienterte områder av språkvitenskapen.

For kognitive lingvister er de språklige reglene ikke noe som ligger som medfødte strukturer i hjernen, men snarere noe som bygges opp gjennom generaliseringer over språklige elementer i bruk. At teorien er bruksbasert, innebærer videre at man ikke kan se språksystemet uavhengig av språkbruken – blant annet har frekvensen til ord og uttrykk, altså hvor ofte de brukes, påvirkning på den språklige formen de får.

Eksempler på dette er at ord og uttrykk som er mye brukt, har en tendens til å bli forkortet – som det engelske Goodbye som er en forkortelse for God be with you. Og sterke verb som brukes lite, går gjerne over til å bli svake, mens sterke verb som brukes mye, forblir sterke – for eksempel heter verbet flå ikke lenger flo, men flådde i preteritum, mens slå fremdeles har preteritumsformen slo.