klapperslanger

Klapperslangene varierer mye i utseende og størrelse fra art til art, men mange er gråbrune med uregelmessige mørke geometriske figurer på oversiden (diamant, rombe, sekskant) og gulaktig hvit underside. Hodet er trekantet og pupillene vertikale. Skjellene har en tydelig kjøl. Artene i slekten Crotalus kan bli inntil 2,5 meter lange, mens dvergklapperslangene i slekten Sistrurus alltid er kortere enn én meter.

Klapperslanger kan finnes i mange ulike naturtyper, men oftest i områder med en viss mengde steiner. Ørken, gressmarker, buskmarker og enger er vanlige tilholdssteder. Noen arter kan også opptre i sumpområder. Man kan finne klapperslanger fra havnivå til over tre tusen meter over havet. Optimal omgivelsestemperatur for klapperslangene er 26–32 °C, men de kan også overleve kortere perioder med kuldegrader.

Noen arter sover vintersøvn og samles da ofte i stort antall på felles tradisjonelle overvintringsplasser, gjerne i bergsprekker. Her kan de sove vintersøvn sammen med andre arter, både andre slanger, øgler, amfibier og små pattedyr.

Normalt er klapperslangene dagaktive, men på varme sommerdager kan de skifte til et nattaktivt levevis.

Klapperslanger finnes bare i Amerika, de fleste arter i Nord- og Mellom-Amerika. Høyest artstetthet finnes i sørvestlige deler av USA med 13 arter i Arizona og nesten like mange i Texas.

Flere arter er truet av habitatødeleggelse, og ved at de ofte blir drept i møte med mennesker eller deres kjøretøyer. Det er imidlertid bare tre arter som er oppført på IUCNs rødliste for truede arter. I naturen har de mange fiender, og de blir ofte drept av fugler, pattedyr og andre slanger. Til og med maur kan drepe nyfødte klapperslanger.

Småpattedyr, fugler og øgler er de viktigste byttedyrene. Byttet avlives med slangenes giftige bitt, og de ligger vanligvis i skjul i bakhold og venter på byttet. De varmefølsomme sanseorganene i gruver på hver side av hodet gir dem en sjette sans som hjelper dem å påvise nærvær av byttedyr, deres avstand, retning og størrelse. I tillegg til dette bruker de tungespissen i både luften, på bakken og i vannet for å skaffe seg informasjon som kan hjelpe dem å lokalisere byttedyr. Som mange andre slanger, har ikke klapperslangene ører. De bruker derfor vibrasjoner i bakken for å oppdage bevegelse. De har godt øyesyn, selv i lite lys.

Klapperslangene føder levende unger. Kullstørrelse kan variere betydelig fra art til art. I paringstiden møtes ofte hannene til rituelle kamper, der de kjemper om hunnenes gunst.

Klapperslangene har syltynne, skarpe hoggtenner forbundet med giftkjertler og hogger lynrapt og meget kraftig. Giften er meget sterk hos mange av artene. Klapperslangene unngår mennesker hvis de kan og hogger bare hvis de føler seg truet. I praksis blir de fleste mennesker bitt ved at de uforvarende kommer til å tråkke på slangen. Tall fra USA viser at 7000–8000 mennesker blir bitt av slanger årlig, men bare fem av disse tilfellene fører i gjennomsnitt til dødsfall.

Giften er en blodgift, som ødelegger vevet fulgt av store smerter. Noen få arter har også en nervegift som kan føre til lammelser. Fra en evolusjonær synsvinkel er det interessant å se at mengden nervegift i klapperslangenes bitt synes å ha økt de siste årene. En mulig forklaring kan være at byttedyrene har utviklet en større toleranse for blodgiftene i slangenes bitt, så evolusjonen har svart med å øke andelen nervegifter.

Det finnes 53 kjente arter, halvparten fra USA. Blant de best kjente er skogklapperslangen, C. horridus, utbredt fra Mexico til 46° nordlig bredde. Den var tidligere svært alminnelig, men er nå gått sterkt tilbake. Prærieklapperslangen finnes i sentrale og vestlige USA.

Den største klapperslangen er østlig diamantklapperslange, C. adamanteus, som kan bli 2,5 m. Sideruller beveger seg på en egenartet sidelengs måte i ørkensanden. Den tropiske klapperslangen, cascaval, C. durissus, i Sør-Amerika er trolig den farligste klapperslangen, og har tatt mange menneskeliv, spesielt i Brasil.

• slanger
• reptiler