kannibaler

Antropologiske undersøkelser viser at menneskeeteri så godt som alltid er seremonielt regulert og at måltidet har rituell / religiøs karakter. Med antropologen Peggy Sanders' ord dreier kannibalisme seg «aldri bare om spising». En alminnelig årsak til denne rituelle handlingen synes å være den utbredte tro at man ved å spise kjøtt fra en død fiende også ervervet hans egenskaper, for eksempel mot og tapperhet. Man spiste da gjerne bestemte deler (hjerte, lever) hvor man mente disse egenskapene var konsentrert.

Praksisen sprang, ifølge Sanders og andre antropologer som Marshall Sahlins, ut av en verdensoppfatning der man var opptatt av å sikre og reprodusere det man så som livets kraft eller essens. Denne livskraften ble symbolisert ved kroppsvæsker, mat og spising, slik at å spise en død fiende innebar å overta livskraft. Hos en rekke folk handlet man også ut fra den oppfatning at det samme som bærer i seg det gode (mot, styrke), også avverger det onde (krig, «svart magi»). Videre har trangen til å bevare slektens gode egenskaper og frykt for å bryte kontinuiteten tilbake til slektens opphav, ført til at man spiste avdøde slektninger. I samfunn hvor et menneske eller en kategori av mennesker ble ansett for å være guddommens representant eller en inkarnasjon av guddommen, spiste man disse ved deres død for å få del i gudenes egenskaper. Den kristne nattverden har symbolsk bruk av Kristi blod og legeme.

Som en motvekt mot ulike fremstillinger av kannibalisme har det vært påpekt at det ikke finnes øyenvitneskildringer av menneskeeteri. Man har som regel samlet informasjon en viss tid etter den første kontakten mellom de angivelige kannibalene og representanter fra verden utenfor, oftest den vestlige. I flere tilfeller, for eksempel når det gjelder aztekerne, er omtalen av kannibalisme en historisk rekonstruksjon foretatt lenge etter at skikken skal ha forekommet.

Det har derfor vært hevdet at påstanden om kannibalisme kan ha fungert som legitimering av europeisk erobring og utnyttelse av et område og dets befolkning (se kolonialisme). Kritikerne påstår sjelden at fenomenet overhodet ikke har forekommet, men de viser mange av problemene forbundet med å oppnå pålitelig informasjon. Det skal heller ikke utelukkes at beskrivelsene av kannibalisme også kan kaste lys over Vestens forestillinger om andre folkegrupper.

Misjonæren James Chalmer, som ble drept under en misjonsreise av lokalbefolkningen på Ny-Guinea i 1901, ble fremstilt som en kristen martyr som ble spist av kannibaler. Hans død ble brukt for å legitimere ytterligere misjonsinnsats og den britiske kolonimakten.

Den norske forskeren Carl Lumholtz skrev i 1889 boken Among Cannibals og den norske misjonæren Oscar Michelsen i 1894 Menneskeædere vundet for Herren. Begge bøkene vakte stor interesse og var samtidige boksuksesser. Både forskere, misjonærer og andre brukte aktivt interessen for «primitive folkeslag» for å få støtte til sin virksomhet.

Enkelte har hevdet at det er påfallende at man i Vesten ikke regner medisin- og kosmetikkindustriens bruk av for eksempel morkake og andre organer eller stoffer fra mennesker som kannibalisme.

• kannibalisme (zoologi)
• antropologi
• Carl Lumholtz
• Oscar Michelsen
• kristen misjonsvirksomhet

• Lestringant, Frank (1997). The Discovery and Representation of the Cannibal from Columbus to Jules Verne. Berkley: University of California Press.
• Lumholtz, Carl (2009, første utgave 1887). Among Cannibals. Cambridge: Cambridge University Press Library Edition.
• Michelsen, Johan Oscar (1894). Menneskeædere vundet for Herren: en missionsskildring. Kristiania: S. Mittet Forlag
• Sahlins, Marshall (1979). Cannibalism. New York Review of Books, 26, No. 4 (mars).