jugendstil

Navnet kom fra tidsskriftet Die Jugend (Ungdommen), som ble grunnlagt av George Hirth i München i 1896 og utkom helt frem til 1940. I tillegg var Darmstadt og Weimar i Tyskland, samt Wien i Østerrike, viktige sentrum for jugendstilen. Bevegelsen var sentral innen både billedkunst, arkitektur og design.

Ideen om Gesamtkunstwerk («helhetskunstverk») var et viktig prinsipp: Ingenting skulle være underordnet noe annet, alle kunstarter var likeverdige. I et jugendbygg skulle alt fra møbler til eksteriør danne et helhetlig uttrykk. Fremtredende utøvere i Tyskland var blant annet Peter Behrens, August Endell, Richard Riemerschmid, Otto Eckmann og tidvis Max Klinger, mens i Østerrike var Wiener-Sezession og kunstnere som Gustav Klimt, Koloman Moser og Max Kurzweil, samt arkitekter som Otto Wagner, Adolf Loos og Josef Maria Olbrich dominerende.

På slutten av 1800-tallet studerte også en rekke norske arkitekter i Tyskland, deriblant Henrik Bull, Hagbarth Martin Schytte-Berg og Einar Halleland, som etter hvert ble sentrale for stilens utvikling i Norge. Særlig ble den utbredt i Ålesund, men også i Oslo, Bergen, Haugesund og Trondheim ble det oppført et betydelig antall bygninger i jugendstil.

Viktige bygg i Oslo var blant annet Historisk museum og Den gamle regjeringsbygningen (G-blokken), begge tegnet av Bull og oppført i henholdsvis 1898–1902 og 1901–1904, Norges Bank (senere Museet for samtidskunst), tegnet av Ingvar Magnus Olsen Hjorth og oppført i 1901–1906 og La Belle Sole/Observatoriegata 2b, tegnet av Alf Hurum og oppført i 1900–1903. I andre byer fremheves ofte for eksempel Den Nationale Scene i Bergen, tegnet av Einar Oscar Schou og oppført i 1906–1909, Vår Frelsers Kirke i Haugesund, tegnet av Halleland og oppført i 1901 samt Hovedpostkontoret, tegnet av Karl Norum og oppført i 1911, og Det Engelske kvarter i Arkitekt Christies gate, tegnet av Johan Peter Larsen Osness og oppført i 1904, begge de to sistnevnte byggene i Trondheim.

Betegnelsene 'jugendstil' og 'art nouveau' viser til et ønske om et brudd med fortidens stilarter og å skape noe helt nytt. Konseptet var at naturens «livskraft» og former skulle være de overordnede inspirasjonskildene. Disse idealene ble realisert med asymmetri, plastisk formgivning, stor vekt på linjen som dekorativt element, og motiver som ofte inneholdt bølgende former, buer og kurver. Et særtrekk for den tysk-østerrikske utgaven var et noe sterkere fokus på geometriske og abstrakte konstruksjoner, mens i Frankrike dominerte i større grad florale og symbolske aspekter.



De ovennevnte kjennetegnene viste seg også innen arkitekturen, med asymmetriske bygninger, gjerne med karnapper, og dekor inspirert av planteformer. Andre typiske karakteristikker var valmtak eller mansardtak og krysspostvinduer med småruter i øverste del, hvor midtfeltet ofte var buet.

I Norge fikk jugendstilen innvirkning på kunstfeltet fra rundt 1900 og flere norske kunsthåndverkere fikk internasjonal anerkjennelse, blant annet gullsmedene Torolf Prytz og Gustav Gaudernack. Den norske varianten ble også preget av nasjonalromantiske tendenser som blomstret opp igjen i tiden rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Dette kom til uttrykk i bruken av motiv, mønstre og former inspirert av den norske middelalderen. Også innen arkitekturen resulterte dette i en kombinasjon av særnorske byggetradisjoner og jugendstilens formspråk.

Et eksempel var bruken av råkopp (naturstein som gir inntrykk av å være ubehandlet) i mange av fasadene, mens et annet enda tydeligere nasjonalromantisk trekk var ornamentikk inspirert av norrøne motiver, vikingkunst og norske folkeeventyr.

Jugendstilens gjennomslag i Norge sammenfalt med den store bybrannen i Ålesund i 1904. Størsteparten av bebyggelsen i sentrum ble ødelagt og en gigantisk oppbygning var nødvendig. Ålesund mottok straks bred nasjonal støtte og den tyske keiseren Vilhelm 2. tok også initiativet til et stort innsamlingsprosjekt som spredde seg til flere land. I tillegg ble mange arkitekter tilkalt fra andre norske byer. Flere av disse var utdannet i Tyskland og hadde nær kjennskap til jugendstilen, noe som bidro til at en stor del av gjenoppbyggingen ble utført i denne stilen. Blant de mest kjente arkitektene som arbeidet i Ålesund var Jens Zetlitz Monrad Kielland og Kristen Rivertz, i tillegg til tidligere nevnte Schytte-Berg, Halleland og Norum.

I løpet av bare tre år ble byen gjenreist og mer enn 320 jugendbygninger ble bygget side om side i sentrum. Resultatet ble et svært gjennomført og kompakt jugendpreg på bybildet, som var unikt også i europeisk perspektiv. I 2003 fikk byen et eget jugendstilsenter, innredet i den gamle Apotekergården ved Brosundet, og Ålesund kalles i mange sammenhenger for «jugendbyen».

Etter bybrannen i Ålesund ble det innført murtvang i norske byer, og dette hadde også betydning for stilens utbredelse i øvrige deler av landet. Før 1904 var den norske bygningsmassen dominert av trehus, og jugendstilen hadde da først og fremst blitt brukt i kombinasjon med sveitserstil. I Norge var det på denne tiden ingen sterke tradisjoner for å bygge i mur og stein, og det var derfor mer åpnhet for å eksperimentere med de nye europeiske trendene.

• art nouveau
• Ålesund
• The Arts and Crafts Movement