jararaka

Totallengden er i gjennomsnitt 60 centimeter, men rekorden er på 160 centimeter. Hunnen er større enn hannen. Kroppen er relativt slank. Bunnfargen kan variere mye, men har som regel en eller annen nyanse av brunt. Kroppssidene har mange mørkebrune mer eller mindre trekantede flekker med lys kant. Fra øyet til munnviken strekker det seg en mørkebrun stripe med lyse kanter. Buksiden er blekt gulgrønn. Ungene har hvit halespiss.

Arten finnes sørøst i Brasil, nordøst i Paraguay og i det nordlige Argentina. Den finnes også på øyer inntil 35 kilometer utenfor kysten av Paraguay og Argentina. Historisk har arten vært sterkt knyttet til den atlantiske regnskogen i Brasil.

Jararakaen er utbredt fra 0 til 1000 meter over havet i tropiske skoger og åpne områder i nærheten av skog, for eksempel beitemarker. Mesteparten av aktiviteten skjer om natten, mens den holder seg skjult om dagen. Den er aktiv hele året, men aktivitetsnivået er redusert i årets kaldeste måneder, som er fra juni til august sørøst i Brasil. Oftest finner man den på bakken, men særlig unge dyr kan klatre i trærne.

Jakarandaen kan ofte være tallrik i enkelte områder og er vanlig over store deler av utbredelsesområdet. Status for totalbestanden er ukjent, men den er ikke regnet som truet for øyeblikket. Likevel er det grunn til bekymring ettersom mesteparten av leveområdene i den atlantiske regnskogen har blitt ødelagt eller fragmentert.

Unge individer spiser mest frosk (75 prosent av dietten) mens de voksne helst lever av gnagere (80 prosent). Fugler spiller en liten rolle i kostholdet. Arten ligger i bakhold og venter på et bytte som passerer i nærheten. Flekkmønsteret langs sidene gjør den meget godt kamuflert på skogbunnen. Ungdyr bruker å vifte med den lyse halespissen for å lokke til seg byttedyr som tror dette er noe spiselig.

Paringstiden er i april–mai. Hunnen kan lagre sæd i kroppen og befrukte eggene på et tidspunkt som gjør at graviditet og fødsel skjer når det er rik tilgang på føde, gjerne i regntiden. De fleste fødsler skjer i februar–april. Kullstørrelsen er normalt på 5–16 unger, og hunnen føder bare annethvert år. Nyfødte unger er 23–28 centimeter pluss hale. Den blir forplantningsdyktig etter to år.

Jararakaen har en sterk gift, og arten er ansvarlig for de fleste tilfeller av slangebitt i det sørøstlige Brasil. I perioden 1902–1945 var 52 prosent av alle slangebitt i denne regionen forårsaket av jararaka, og 0,7 prosent var dødelige. Hunnen produserer vesentlig større mengder gift (220 milliliter) enn hannen (40 milliliter), og den kjemiske sammensetningen av giften er forskjellig. Hunnens gift regnes som mer dødelig. Også giften til unge dyr har forskjellig sammensetning sammenlignet med giften til de voksne. Giften ødelegger vev og fører til hevelser og blødninger.

Med utgangspunkt i gift fra jararaka ble det i 1965 for første gang utviklet ACE-hemmere, som er effektive medisiner mot høyt blodtrykk. Et enzym fra denne artens gift blir også benyttet medisinsk som middel for å stoppe blødninger.

• giftslanger
• gruveslanger