italiske språk

Med unntak av latin er alle disse språkene bare kjent gjennom en ikke særlig rikholdig overlevering ved innskrifter, samt enkelte opplysninger fra grammatikere og lignende. Dette skyldes at latinen allerede omkring 100 etter vår tidsregning hadde fortrengt dem alle som skrift- og talemål. De fleste innskriftene (ca. 200, de fleste temmelig korte, fra tidsrommet rundt 400 fvt.–80 evt.) er fra oskisk, det vil si samnittisk område (oskerne var egentlig en tidligere stamme som samnittene undertvang i Sør-og Mellom-Italia). En god del av innskriftene er i form av såkalte graffiti, det vil si inskripsjoner risset på veggene i Pompeii i den siste perioden av byens historie. Den lengste innskriften, de såkalte iguvinske tavler (tabulae Iguvinae, fra tidsrommet ca. 300–80 fvt.), er umbrisk og ble funnet 1444 i Gubbio (tidligere Iguvium) i Umbria.

Av de sabelliske dialektene som hørte hjemme i fjelldistriktene øst for Roma, og som man vet lite om, hadde sabinsk en viss innflytelse på latin i eldre tid. De italiske språkene har visse påfallende likheter og felles innovasjoner (for eksempel i verbalsystemet), men det er også betydelige forskjeller mellom de to (tre) hovedgruppene. De kan ikke ha vært innbyrdes forståelige. Det er således lite sannsynlig at de, som vanligvis hevdet i tidligere forskning, kan føres tilbake til et felles uritalisk grunnspråk på linje med for eksempel urgermansk. Denne hypotesen er nå oppgitt av nesten alle. De italiske språkene viser flest overensstemmelser med keltisk og germansk.

• indoeuropeiske språk
• latin
• oskisk