isfugl

Isfuglen er en høyst egenartet fugl med langt, spisst nebb, svært kort hale, og en fjærdrakt med intense farger. Oversiden av kroppen er grønn og blå, og undersiden er rødbrun. Isfuglen er omtrent like stor som en dompap, 16–18 centimeter lang, men er litt tyngre; den veier rundt 30–40 gram.

Isfuglen flyr vanligvis i en rask, rettlinjet flukt som avbrytes av stillestående svirreflukt over en vannflate når den skal fange mat. Sangen er en serie med lokkelignende låter, men høres sjelden.

Isfuglens navn skal være avledet fra det tyske ordet for jern («Eisen») og henspiller på de metallglinsende fargene.

Isfuglen fanger mat ved å stupe ned i vannet, og den vanlige fangsten er gjerne fisk og vanninsekter som den fanger i små, stilleflytende elver, gjerne med trær som bøyer seg ut over vannløpet. Den finner seg gjerne ei favorittgrein som henger ned over vannet og gir god oversikt over bevegelsene der nede.

Når den oppdager en fisk av passende størrelse, stuper den resolutt ned. Bare sekundet etter er den på plass på greina med det sprellende byttet i nebbet. Etter noen kraftige slag mot greina dør den lille fisken og sklir ned i isfuglmagen. Fuglen må spise opptil 60 prosent av kroppsvekten hver dag.

Isfuglen hekker i bratte jord- og grusbakker, oftest ved vann. Her graver den 0,5–1 meter dype reirganger. Reiret fores ikke, men fylles snart opp med oppgulpede fiskebein. Hunnen legger 6–7 egg i april–mai. De ruges av begge foreldrene i 19–21 dager. Ungene er flygedyktige når de er 23–27 dager gamle og er selvstendige få dager senere. Vanligvis får isfuglen to ungekull per år.

Isfuglene er svært territorielle. De danner par på høsten, men begge individer har separate territorier som i gjennomsnitt måler minst én kvadratkilometer, noen ganger opptil 3,5 kvadratkilometer. Først om våren deler fuglene i paret på et felles territorium.

Isfuglen holder til i store deler av det sørlige Europa og i Asia. Første sikre hekkefunn i Norge var ved Halden i 1962. I dag kan hekkende isfugl observeres flere steder langs kysten av Sør-Norge, fra Bergen til svenskegrensen, samt i innlandet nord til Elverum. Den er også observert sporadisk lenger nord, i Trøndelag og Nordland, til dels midtvinters. Bestanden er imidlertid lav.

Norsk Ornitologisk Forening (2015) opererer med 0–5 par, men sannsynligvis er dette tallet noe for lavt i dag. Varmere klima vil kunne føre til at flere isfugler går til hekking i Norge.

Arten er ikke rødlistet da den offisielt ikke antas å ha en fast reproduserende bestand i Norge. Den er svært sårbar for vannstandsendringer. Flom vil kunne ødelegge reir, det vil også erosjon og utgliding av jordmassene. Dessuten er den sårbar for eventuelle miljøgifter i fisken, samt predatorer som mink, rotter, grevling og rev. Forstyrrelser fra mennesker er også en trussel.

Isfuglen kan overvintre så sant den finner åpent vann hvor den kan fiske, men mange trekker sørover til Vest-Europa. Også de øvrige 90 artene i denne familien kalles for isfugler, selv om det nesten bare er vår isfugl som møter snø og kulde. De fleste andre artene lever under tropiske forhold.

• isfugler
• råkefugler

• BirdID: Faktaside om isfugl

• Tore Fonstad, Benny Gensbøl og Morten Günther: Aschehougs Fuglebok, Oslo 2006.
• Pål Hermansen og Tom Schandy: Norske fugler: Levevis–forskning–trusler–folketro, 2017.