Internasjonal politikk regnes i Norge som et av fire studiefelt innen statsvitenskap. Dette er den samme strukturen som i USA. I Storbritannia tilsvarer internasjonal politikk « International Relations », som er en egen fagdisiplin.
internasjonal politikk (studiefelt)
Studiet av internasjonal politikk
Internasjonal politikk som studiefelt har først og fremst utviklet seg innenfor fagområder som historie og jus. Etter hvert har fag som blant annet sosiologi, samfunnsøkonomi, sosialantropologi og filosofi også bidratt med forskningsarbeid innen internasjonal politikk.
Endrede aktører
Blant aktørene i internasjonal politikk har landenes regjeringer tradisjonelt hatt en særstilling, fordi de representerer den øverste politiske maktutøvelse over den befolkning og det territorium som deres respektive stater omfatter. I tillegg består en stat av en befolkning og et territorium.
Internasjonale organisasjoner, flernasjonale foretak og frivillige sammenslutninger av ulike slag (NGO) spiller stadig viktigere roller i det internasjonale samfunnet.
Internasjonal politikk har derfor utviklet seg fra å være et navn på forholdet mellom stater til å bli en samlebetegnelse for relasjoner på kryss og tvers mellom et utall forskjellige aktører, der statene bare er den mest synlige gruppen. Ved enkelte læresteder har man programmer som først og fremst ser på slike uensartede relasjoner og setter parentes om stater. Slike studieprogrammer kalles ofte «globale studier».
Anarkiforutsetningen
Et sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er om relasjoner mellom stater i bunn og grunn utgjør et anarki der ingen lov egentlig gjelder, eller om dette er en urimelig overdrivelse.
Påstanden om at verden er et anarki kalles ofte anarkiforutsetningen. Den henger sammen med suverenitetsbegrepet, det vil si den regel som alle regjeringer holder fast ved; at hver enkelt stat er sin egen øverste myndighet og bestemmer over sin befolkning og sitt territorium, og svarer for landet i forholdet til andre stater og mellomstatlige organisasjoner.
Hvis hver stat er sin egen høyeste myndighet, må dette bety at forholdet mellom statene er lovløst, ifølge noen. Andre mener det likevel er mulig for folkeretten å fungere mellom statene, fordi det er mange ting en stat ikke kan ordne alene, men der de er avhengige av hjelp og samarbeid gjennom avtaler med andre land.
Krig og fred
Et annet sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er hva som er årsakene til krig. Dette henger sammen med hvordan vold kan bekjempes og hvordan konflikter kan løses på fredelig vis. Dette studiefeltet overlapper med studiefeltet fredsforskning.
Faghistorie og skoleretninger
«International relations» ble en del av akademia i Storbritannia etter Den første verdenskrig. Eldre skrifter med fragmenter av mer generell forståelse er blitt «gjenoppdaget» av internasjonal politikk-spesialister gjennom 1900-tallet. Thukydid, Machiavelli, Grotius, Hobbes, Hume og Kant er fremst blant disse.
I et bredt perspektiv blir både den europeiske antikken og middelalderen et slags bakgrunnsteppe for studiet av internasjonal politikk. Studiet av den ikke-vestlige verden har tradisjonelt blitt nedprioritert. De siste tredve årene har studiefeltet også spredt seg til ikke-europeiske stater, der utøvere ofte fokuserer på regionale og nasjonale forhold.
Realismen
Den realistiske skole i vår tid hevder at fordi det er makt som er midlet til alle andre mål, så er det også i statens interesse å søke makt og hindre at andre får mer. Dermed er det også dette, sier realistskolen, som er hovedinnholdet i internasjonal politikk. Studiet av internasjonal politikk, som setter forholdet mellom uavhengige og geografisk avgrensede enheter i sentrum for interessen, har derfor vært mest opptatt av det som hendte etter den sterke territorielle statens fremvekst. Denne prosessen begynte rundt 1500 og er typisk representert ved Niccolò Machiavelli, en annen forløper for realistskolen. I sin bok Fyrsten gir han råd om hvordan herskeren burde gå frem. Machiavelli forkastet etiske og religiøse normer og mente at alle midler var tillatt for å fremme statens (som regel fyrstens egne) interesser.
En sterk stat ble også lovprist i Leviathan, utgitt i 1651 av Thomas Hobbes, som mente at uten statens beskyttelse blir det alles krig mot alle, og menneskenes liv blir «ensomt, fattig, ondt, brutalt og kort». Hobbes beskrivelse av anarkiet under alles krig mot alle hadde også stor betydning for senere tenkning om internasjonal politikk. Staten gir sikkerhet. Der anarkiet lurer bakom, må en alltid være på vakt. Dette er klassiske sikkerhetspolitiske maksimer.
Geopolitikkens dominans
1800-tallet kan karakteriseres som imperialismens og sosialdarwinismens tidsalder. Den hadde også sin typiske tankegang, bygd på geografiens betydning. Geografer og militære fant hverandre i resonnementene om geopolitikk fra perioden cirka 1850 til andre verdenskrig.
Senere ble det hevdet at geopolitikk-skolen hadde inspirert Hitlers krigsprosjekt. Stormaktene hadde hver sine ledende forfattere på området: den amerikanske admiralen Alfred Mahan hadde den tyske geografen Friedrich Ratzel mens generalen Karl Haushofer hadde den britiske geografen Halford Mackinder.
Begrepet «geopolitikk» ble forøvrig lansert av den svenske geografen Rudolf Kjellén. Geopolitikken var en deterministisk teori som forutsatte at geografien bestemmer verdenspolitikken. At Nazi-Tysklands politikk syntes å følge geopolitiske teser bidro til å diskreditere geopolitikken, men rester av den lever ennå i dag, blant annet i Russland og i visse elementer av sikkerhetspolitisk tenkning i USA.
Liberalismen
Som en speiling av økt internasjonalisering fikk studiefeltet en oppblomstring i siste halvdel av det 1900-tallet. Oppblomstringen viste seg i en stor produksjon av faglitteratur om internasjonal politikk og i spredningen av studiet til stadig nye universiteter i stadig flere land.
På 1970- og 1980-talet var liberalismen realismens utfordrer. Hovedpoenget her var at gjensidig økonomisk avhengighet stater imellom økte ikke-statlige aktørers betydning. De nettverk av samhandling som ble dannet, virket dempende på muligheten for krig statene imellom ved å øke de økonomiske omkostningene ved å gå til krig. Slik tenkning ble knyttet til demokratisering: tanken var at land med demokratiske styresett ville være mer tilbakeholdende med å gå til krig mot hverandre enn ikke-demokratiske regimer. Realister så slikt som overflatekrusninger. For dem var det sentrale ikke hva slags relative fordeler stater kunne vinne på å gå til krig eller ikke gå til krig. Realister er mer opptatt av absolutte fordeler: stater er mer opptatt av å være sterkere enn andre stater enn av hvor sterke de er i seg selv.
Marxistisk avhengighetsteori, konstruktivisme, poststrukturalisme og postkolonialisme
I tillegg til realisme og liberalisme utgjorde marxistisk inspirerte tilganger en understrøm i faget, spesielt på 1960- og 1970-tallet.
Fra 1980-tallet av vek marxistisk avhengighetsteori plassen for såkalt konstruktivisme og poststrukturalisme som de fremste utfordrerne i faget. Konstruktivismen hadde begynt mer forsiktig i sosiologien allerede på 1960-tallet (Berger & Luckmann 1966). Denne retningen, som har vokst seg stor spesielt i USA, fremhever det subjektive og sosiale i alle menneskelige relasjoner, karakteristisk uttrykt gjennom påstanden om at verden er «sosialt konstruert».
Poststrukturalismen, som har sine røtter i fransk filosofi, tar dette poenget enda lengre. Fra 2010-tallet av har postkolonialismen, som fokuserer på hvordan faget skal kunne bli et virkelig verdensomspennende studiefelt både hva studieobjekter og utøvere avgår, blitt en stadig viktigere utfordrer.
Faget i Norge
I Norge var det i mellomkrigstiden og tidlig etterkrigstid noe oppmerksomhet om internasjonal politikk i kretsen omkring Nobelinstituttet og ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, men lite forskning.
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ble opprettet i 1959 etter modell av engelske Chatham House, først og fremst etter påtrykk fra Utenriksdepartementet. En gruppe ved det frittstående (private) Institutt for samfunnsforskning stiftet delvis som et svar på det statlige tiltaket i 1959 verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO – Peace Research Institute Oslo, under ledelse av Johan Galtung. Fredsforskningen sto ellers særlig sterkt i Sverige og Vest-Tyskland.
Universitetet i Oslo, og etter hvert andre universiteter, fulgte etter, med rekruttering av studenter, eksamensrett og tildeling av grader. Den første dosent med plikt til å forelese i internasjonal politikk, Nils Ørvik, ble utnevnt ved Universitetet i Oslo i 1963.
Johan Galtung ble i 1969 utnevnt til professor i fredsforskning, men hans virksomhet ved Universitetet i Oslo fikk liten tilknytning til øvrige studier av politiske emner, og fredsforskningen ble derfor lenge stående uten en direkte akademisk forankring i Norge. Den første norske professor i statsvitenskap med spesialisering innenfor internasjonal politikk (spillteori) var Knut Midgaard (utnevnt 1975).
Som i resten av verden har faget ekspandert kraftig i Norge de siste tyve årene. Fra 2003 har Universitetet i Oslo tilbudt en bachelorgrad i internasjonale studier, og siden 2010 har Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) tilbudt en mastergrad i internasjonal politikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.