Organisasjonene som har stater som medlemmer kalles gjerne mellomstatlige organisasjoner og forkortes ofte med IGO, siden de på engelsk kalles intergovernmental organizations.
Det meste av internasjonalt samarbeid skjer gjennom internasjonale organisasjoner. Noen mellomstatlige organisasjoner er globale, som FN, IMF og Verdens helseorganisasjon, mens andre er regionale organisasjoner, som EU, Den arabiske liga, og Organisasjonen av amerikanske stater. Vi kan også skille mellom de organisasjonene som arbeider med et begrenset tema, som for eksempel Verdens helseorganisasjon, og de som har et bredt arbeidsfelt, slik som FN og mange regionale organisasjoner.
De fleste mellomstatlige organisasjoner er bygget opp på lignende måte. De har som regel en hovedforsamling, der alle medlemmer deltar, som har øverste beslutningsmyndighet. Slike forsamlinger møtes som regel ikke mer enn en gang i året. I tillegg kan organisasjonene ha flere råd og utvalg med et mer begrenset arbeidsfelt og valgte medlemmer som møtes mye oftere. Mellomstatlige organisasjoner har også et sekretariat som hjelper til med å forberede og gjennomføre møter og som ofte gjennomfører de sakene som har blitt vedtatt av hovedforsamlingen eller rådene.
Stater er påpasselige med å ta vare på sin suverenitet. Derfor har de fleste mellomstatlige organisasjoner relativt begrenset myndighet. Det fremste unntaket fra denne regelen er EU, som på en del områder kan fatte vedtak som ikke alle medlemmene støtter men allikevel må godta. EU er derfor en mellomstatlig organisasjon som kvalifiserer til å bli kalt en overnasjonal organisasjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.