Innvandringsteorien ble videreutviklet og nærmere begrunnet av Peter Andreas Munch. Rammen var gitt ved et hovedskille innenfor den germanske stammen mellom en nordlig og sørlig (det vil si nordisk og tysk) folkegruppe, som i den eldste germanske folkevandring i de siste århundrene fvt. hadde fulgt ulike innvandringsveier til noe ulik tid fra sitt urhjem mellom elvene Ural og Volga. Sørgermanerne dro mot vest til sørsiden av Østersjøen, den nordgermanske gruppen noe senere langs en nordligere vei, dels over Bottenhavet til Sverige, dels gjennom Finnmark eller langs kysten til Nord-Norge. Munch hevdet at det opprinnelig var tre germanske folkegrupper, og at goterne preget den tidlige bosetningen i de sørlige områder i Norden, inklusive deler av Norge. Et viktig ledd i teorien var at den norrøne innvandringen skjedde senere og til områder uten noen tidligere bosetning.
Teorien forklarte både de språklige og samfunnsmessige forskjellene man mente å finne innenfor de germanske og nordiske områdene. Den norrøne innvandringen fra nord var nødvendig for å forklare at man fant de «reneste» nordiske språkformene i de nordlige områdene. Det at den norrøne bosetningen skjedde i tidligere ubebodde områder, gav forklaring på de opprinnelig «demokratiske» samfunnsformene i det som ble Norge og Sverige, det vil si den overveiende likhet i status og makt mellom innbyggerne. Tilsvarende kunne historiske språk- og samfunnsforhold i Danmark og Sør-Skandinavia forklares som resultat av at rent nordiske folk fra nord hadde trengt sørover og fordrevet eller undertvunget den eldre gotiske befolkningen. Språket i disse områdene var derfor mindre «rent» nordisk og samfunnsforholdene mindre «demokratiske».
Munch foretok også mer inngående studier av bosetningens bevegelse i Norge etter innvandringen, hvor han blant annet støttet seg til sine geografiske kunnskaper og fremhevet kildenes omtale av Håløygriket som indisium på en tidlig politisk organisering i nord. Oppfatningen av språkforholdene i Norden i historisk tid og den terminologiske striden om betegnelsen av språkene og av den norrøne litteraturen må forstås ut fra den vekten som ble lagt på de språkhistoriske forskjellene og på de enkelte språkenes selvstendige utvikling. Dette gjør det misvisende å tale om et nordisk fellesspråk i historisk tid og betyr at man må betrakte de tre hovedspråkene oldnorsk, oldsvensk, og olddansk som særskilte språk, og betegne respektive litterære dokumenter tilsvarende.
I tolkningen av den videre utviklingen av samfunnsforholdene i Norge i middelalderen skiller Munch seg fra Keyser ved den vekt han legger på slektsaristokratiet og på motsetningen mellom dette aristokratiet og kongemakten. Det er svekkelsen av dette aristokratiet som blir avgjørende for «Norges nedgang» i senmiddelalderen. Med dette foregriper Munch synsmåter som senere ble sentrale blant annet hos Ernst Sars.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.