En induksjonsovn består av en umagnetisk digel i ildfast materiale. Digelen rommer metallet som skal smeltes. Rundt digelen er det viklet en kobbertråd som fungerer som en induksjonsspole. Spolen kan sammenlignes med primærviklingen i en transformator. Når det ledes vekselstrøm gjennom spolen, induseres et pulserende magnetfelt i smelten. Dette utløser virvelstrømmer i metallet med lav spenning og høy strømstyrke. Som følge av ohmsk motstand vil strømmen varme opp metallet. I magnetiske metaller vil hysterese bidra til en ytterligere oppvarming.
På denne måten utvikles varmen i selve metallet som skal varmes eller smeltes, til forskjell fra at varmen tilføres utenfra, fra en forbrenning av for eksempel petroleum eller gass, slik det gjøres i ordinære masovner.
Oppvarmingen skjer med en bruksfrekvens som normalt kan variere fra 50 Hz til 400 kHz, avhengig av materialets beskaffenhet, volum og ønsket smeltehastighet. Med høye frekvenser blir inntrengningen i metallet mindre. Store volum krever derfor en lavere frekvens for at oppvarmingen går dypt nok.
Høyfrekvent oppvarming med liten inntrengning brukes også når formålet er overflatebehandling av ferdige materialkonstruksjoner, for eksempel til overflateherding av ståldeler. Når oppvarmingen lokaliseres til overflaten, oppnår man at materialet kan herdes uten at seigheten i kjernen svekkes.
Med induksjonsoppvarming får man en god kontroll på oppvarmingsprosessen. Det er viktig da temperaturen på ladningen ikke skal være høyere enn temperaturen som kreves for smelting. Det forhindrer tap av verdifulle legeringselementer. Metoden regnes også for å være energibesparende.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.