Illusjonsmaleri er en fellesbetegnelse for maleri som spiller på betrakterens tendens til å fortolke motivet som er fremstilt på bildets todimensjonale flate som en tredimensjonal fremstilling av virkeligheten.
illusjonsmaleri
Betrakteren kan bli ledet til å anta at motivets fiktive rom åpner seg innover i dybden. I motsatt fall oppfatter betrakteren gjenstandene i motivet som tredimensjonale og del av det reelle rommet betrakteren befinner seg i.
I det første tilfellet er motivet lagt inn i et perspektiv. I det andre tilfellet trer gjenstandene i motivet frem som følge av teknikken trompe-l'oeil (av fransk 'som lurer øyet').
Illusjonsmaleriet utfordrer den malte flatens faktisitet og prøver å erstatte den med et synsinntrykk som egentlig er en misvisende fremstilling av virkeligheten.
Den romerske historikeren Plinius den eldre skriver i Historia naturalis om den greske kunstneren Zeuxis som laget svært overbevisende illusjonistiske virkninger i sine malerier. I disse sjonglerte Zeuxis med illusjon og realitet.
I den romerske byen Pompeii er det kjent at flere interiører i private boliger var utstyrt med illusjonsmalerier på veggene.
I renessansen, barokken og på 1700-tallet ble illusjonsmaleriets kapasitet til å løse opp vegger og tak i en bygning utviklet til perfeksjon. De perspektiviske teknikkene forkortning, di sotto in sù og quadratura ble benyttet i vegg- og takmalerier slik at betrakteren blir manipulert til å tro at veggen åpner seg mot et landskap eller at det svever engler omkring øverst i kuppelhvelvet av en kirke.
Kjente illusjonsmalere på 1400- og 1500-tallet i Italia var Andrea Mantegna, Correggio og Giulio Romano. På 1600- og 1700-tallet ble de perspektiviske teknikkene utviklet til det ekstreme. De ble anvendt i flere europeiske land av italienske kunstnere. Det gjelder blant andre Pietro da Cortona, Giovanni Battista Gaulli, Andrea Pozzo og Giovanni Battista Tiepolo.
Richard Haas og John Pugh har de senere årene utført flere illusjonistiske utsmykninger på fasader av bygninger i USA.
Leken med optiske bedrag ble meget populær hos flamske og nederlandske malere på 1600-tallet.
På 1700- og 1800-tallet ble denne sjangeren utviklet videre hos franske malere. Selv om spill med optiske bedrag har vært kjent siden antikken, var det den franske maleren Louis Léopold Boilly som introduserte betegnelsen trompe-l'oeil. Med sin realistiske stil fikk de fremstilte gjenstandene i maleriene hans preg av å eksistere i tre dimensjoner.
Flere malere i annen halvdel av 1800-tallet var spesialister på trompe-l'oeil. Særlig i USA fikk denne type maleri en oppblomstring. William Michael Harnetts malerier er eksempler på denne interessen.
På 1900-tallet var trompe-l'oeil en perspektivisk teknikk som ble anvendt av kunstnere som tilhørte de kubistiske og surrealistiske miljøene, ofte som en slags subtil lek med nivåer av realiteter. Det gjelder på den ene side Pablo Picasso og Georges Braque og på den annen side Salvador Dalí og M.C. Escher.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.