ilder

Ilderen er ganske lik en mink, men har lysere pels. Den har lys bunnull med mørke dekkhår over. I ansiktet har den hvite tegninger over øynene, rundt snuten og langs kanten av ørene.

Hvis ilderen føler seg truet kommer det et illeluktende sekret ut fra to analkjertler. Artsnavnet putorius kommer fra putor som betyr stank.

Ilderen har ikke veldig godt syn og bruker primært luktesansen til å spore byttedyr. Den fanger mye smågnagere og kan også ta dyr som er langt større enn seg selv, som europeisk villkanin. Ilderen i Norge spiser imidlertid mest frosk og padder. Ved mangel på annet kan ildere spise insekter og frukt, men dette er mat de har vanskelig for å fordøye. Den kan også spise avfall etter mennesker.

Ildere er territorielle og markerer reviret sitt med urin og sekret fra analkjertlene. Den bruker hi som den graver ut selv eller overtar etter andre pattedyr, som kanin, grevling og rev. Den kan også bo i konstruksjoner som steingjerder.

Ilderen har et voldelig paringsritual der hannen biter seg fast i nakken til hunnen. Hunnen føder normalt ett kull med 3–7 unger i året. Ungene er veldig små når de blir født (veier cirka ti gram), men de vokser fort og når voksen størrelse etter omtrent tre måneder. De holder gjerne sammen med moren i noen måneder etter det.

Det finnes ilder sørøst i Norge i fuktige områder av løv- og blandingsskog samt i rurale og urbane strøk der forekomsten av mus og rotter er høy. Ilderen i Norge spiser imidlertid mest frosk og padder. Den kan hamstre halvdøde frosker som den har bedøvet med et bitt i hodet.

Ilderen har overlappende leveområder med mink som den konkurrerer med om de samme ressursene. Det hender at den fanges i minkfeller som bifangst. Mange av observasjonene av ilder i Norge er av dyr som er blitt påkjørt av biler.