hvalross

Hvalrossenes yndlingskost er skjell som de henter fra havbunnen. Dyrene søker etter skjell med de kraftige og følsomme bartene både på og nedi bunnsedimentet. De roter gjerne opp bunnen med tennene og sveivene slik at de får tak i nedgravde skjell (sandmuslinger, hjertemuslinger, og lignende). Hvalrossene suger trolig i seg bare de bløte delene av skjellet i det selve skallet enten blir knust først, eller rett og slett spyttet ut etterpå. Hvalrossen kan også spise fisk, særlig polartorsk. Dersom det er vanskelig å få tak i annen mat, hender det også at noen individer kan spise sel (ringsel, storkobbe og grønlandssel). Selene blir drept ved at hvalrossen klemmer dem mellom framsveivene og spidder dem med hjørnetennene.

Hvalrossenes spisevaner er i stor grad med på å definere dyrenes leveområder. De trenger tilgang til store områder med relativt grunt vann der bunnforholdene er gunstige for skjellproduksjon. Videre er det viktig at isen ikke dekker beiteområdene. Råker og isfrie områder blir derfor avgjørende, særlig om vinteren. Gode liggeplasser i nærheten av de gode beiteplassene er også med på å avgjøre hvor hvalrossene finner seg til rette i Arktis. Når hvalrossene forlater hvileplassene for å spise, legger de gjerne ut på turer som kan vare fra noen timer til flere dager. Veien til de gode matfatene er gjerne kortere når hvileplassene er på drivis som ligger over grunne banker enn når dyrene ligger i fjæra.

Ettersom dyrene helst beiter i grunne kystområder eller på grunne banker, er beitedykkene vanligvis både grunne (stort sett mindre enn 50 meter) og korte (rundt ti minutter). Det er imidlertid observert at de også har kapasitet til å foreta lengre dykk på inntil 45 minutter helt ned til 450 meters dyp.

Hvalrossene kan bli minst 40 år gamle. Både hunner og hanner blir kjønnsmodne når de er rundt ti år. I paringssesongen slåss hannene til dels voldsomt om de brunstige hunnene. I slike kamper kommer de yngste kjønnsmodne hannene til kort – først når de har rundet 15 år kan de gjøre seg forhåpninger om å få delta for fullt i aktiviteten med å føre slekten videre. De mest virile hannene parer seg gjerne med flere hunner. Paringen skjer midtvinters (desember–januar) i vannet, gjerne i områder med tykk og tett drivis. Ungene fødes 15–16 måneder seinere og har da en vekt på rundt 50 kilogram. Hvalrosshunnene får én unge annethvert år, sjeldnere hos eldre hunner.

Når fødselen nærmer seg på våren (april–mai), trekker de drektige hunnene litt ut av flokken til områder hvor de kan holde seg på is og die den nyfødte kalven noen dager. I denne perioden spiser de ikke. Så tar de kalvene med seg tilbake til flokken. Her gjenopptar de rutinene med dykking og beiting, gjerne med kalven «på slep». Kalvene kan ammes både i vannet, på is eller på annet fast underlag. Ofte, og særlig når kalvene er små, vil andre hunner i flokken være «barnevakt» for kalver ved overflata mens mødrene får dykke alene etter delikatesser på bunnen. I dieperioden, som varer nærmere to år, er det et nært og tett forhold mellom mor og kalv. Mora forsvarer ungen mot alle farer, og allerede etter fem måneder er kalven i stand til å dykke ned til bunnen og skaffe sin egen mat som et supplement til moras melk. Slike dykk skjer gjerne sammen med mora med et ikke ubetydelig innslag av erfaringsoverføring gjennom den gradvise avvenningen. Det er ikke uvanlig at avvendte unger kan holde seg sammen med mora i nok et år. På litt lengre sikt vil unge hunner gjerne forbli i flokken der også mora er, mens de unge hannene slutter seg til grupper med bare hanner.

Hvalrossenes naturlige fiender er spekkhogger og isbjørn, som begge særlig er ute etter kalver og ungdyr. På land forsvares avkommet intensivt av mødrene, mens større deler av flokken kan trå til hvis angrep skjer i sjøen. Fordi de lever i isdekte områder med tradisjonelt lite forstyrrelser, er de sårbare for hendelser som kan skape frykt og panikk med påfølgende ihjeltramping og dødelighet i flokken, særlig blant kalvene. Klimadrevne endringer med mindre is og økt båttrafikk og menneskelig aktivitet i Arktis vil kunne bli en utfordring.

Nærhet og tilgang til gode skjellforekomster er avgjørende for hvalrossbestandenes trivsel. Bunntråling eller annen virksomhet som kan påvirke deres viktigste matressurs, kan derfor representere en negativ påvirkning av hvalrossene. Disse dyrenes største utfordring akkurat nå er imidlertid det stadig reduserte isdekket i Arktis. Tradisjonelt har iskanten om vinteren gjerne vært lokalisert over grunne banker slik at hvalrossene alltid kunne finne liggeplasser nær maten, også langt fra land. Reduksjon i isdekket reduserer nå hvalrossenes mulighet til å hvile på drivisen, og dyrene må i større grad legge seg opp på de arktiske strendene. Bekymringen er da at skjellressursene nær de gode liggeplassene brukes opp slik at dyrenes vandringsveier til gode matforekomster blir lengre og lengre.

Stillehavshvalrossen er i dag, med sine nærmere 135 000 dyr, den mest tallrike underarten. Antall hvalross i dette områder sank med nærmere 50 prosent fra rundt 250 000 i 1980 og fram til 2000, antakelig som en følge av at bestanden hadde overskredet områdets bæreevne, som i sin tur var preget av endrede forhold med stadig mindre sjøis. Nå ser det ut til at denne bestanden er i svak vekst igjen.

Atlanterhavshvalrossen teller nå rundt 30 000 individer. Fordi hvalrossen fanges av inuitter både på Grønland og i Canada, blir det med jevne mellomrom gjennomført flybaserte tellinger av arten. I dagens forvaltning regner man med at dyrene fordeler seg på sju bestander i disse områdene. Lenger øst i våre farvann regner man med at det fines to bestander; én nordlig, som holder seg i øyrikene Svalbard og Franz Josef Land, og én sørlig, som har sine leveområder ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Da russiske og norske forskere foretok en flybasert telling i Petsjorahavet sommeren 2011, kom de fram til at det her fantes rundt 4000 hvalrosser. En norsk flybasert telling rundt Svalbard sommeren 2018 viste en bestand i framgang på rundt 5500 hvalrosser i øygruppas fjorder og kystnære områder. Russiske forskere har også gjennomført undersøkelser av artens forekomst ved Franz Josef Land. Antakelig er antallet der sammenlignbart med det som finnes ved Svalbard.