husmus

Husmusa er ei typisk langhalemus, med lang hale, store øyne og store ører. Snuten er spiss med lange værhår. Hale og ører er så godt som helt uten pels. Pelsfargen varierer, men er typisk gråbrun på ryggen og gråkvit på buken. Størrelsen varierer også, som en tilpasning til miljøet. Både kroppslengde og halelengde er inntil 10 centimeter og vekta opptil 35 gram. Husmusa kan lett forveksles med ei skogmus, men sistnevnte er mer sjokoladebrun og mindre grå, med kvit buk og har en hale kledd i pels. I dag ser det ut til at småskogmus er vanligere i sørnorske bygninger enn husmus.

I dag lever husmusa i nær sagt alle mulige habitater, både i byer, jordbrukslandskap og i naturen. Den lever i sprekker og hulrom i bakken, berggrunn eller bygninger, men kan også grave egne ganger under bakken. Den kan også finne gjemmested under vedstabler og lignende saker. Den kan bruke et nettverk av ganger og ha flere rom for reir og matlagre. Reiret bygges av ulike ting, avhengig av hva som er tilgjengelig. For eksempel gras, tøy og papir.

Husmusa er altetende. Den spiser frø og nøtter, røtter og blader, samt andre plantedeler, mens virvelløse dyr kan utgjøre en stor del av føden når de er tilgjengelige. Den kan også spise annen animalsk føde, som fugleegg. Antakelig kan den spise alt som vi mennesker kan spise. Husmusa beveger seg mest på bakken, men er en dyktig klatrer og kan også svømme. I naturen er den mest aktiv i skumring og om natta, mens de som lever i byer og bygninger kan være aktive hele døgnet.

Husmusa kan leve i store tettheter, opptil ti mus per kvadratmeter i byer. Et enkelt individs leveområde er da gjerne ikke større enn ti kvadratmeter. Bestanden i byer kan være mer stabil enn i naturen. I naturen er tettheten mindre og leveområdene større, sistnevnte kan utgjøre opptil flere tusen kvadratmeter. Under gunstige forhold kan bestanden øke raskt. Da kan tettheten nå opp i 200 000 mus per hektar.

Husmus regnes som livskraftig og er ikke en truet art. I dag finnes husmusa over det meste av verden, unntatt i de kaldeste strøkene. Den mangler også over store deler av Afrika og Sør-Amerika. Dens naturlige utbredelse var kanskje Asia, men fossile funn av arten fra pleistocen er gjort i Europa. Det sørlige Europa kan derfor betraktes som en del av artens naturlige utbredelsesområde.

Husmus regnes som innført til Norge og finnes i byer over det meste av landet, muligens med unntak av Finnmark. I Sør-Norge kan den også leve i naturen. Det finnes to genetiske linjer av husmus i Norge, disse er av noen regnet som egne arter. Aktiv bekjempelse og endra driftsformer i landbruket kan ha ført til en nedgang i bestanden, men bestanden i Norge har aldri blitt grundig undersøkt.

Den tidligste kjente tilknytning til mennesket er 8000 år gammel fra Tyrkia. Da mennesket begynte å bygge bygninger, ga det gode skjulesteder for husmus. Da vi begynte å dyrke jorda og lagre frø og annen føde, ga det en voldsom økning i tilgjengelig mat også for musa. Siden er den spredt vidt omkring i verden med våre fartøyer både på land og hav. Husmusa kan fortsatt gjøre skade ved å spise av våre avlinger, og dessuten ved å gnage på og ødelegge treverk, klær og lignende. Den sprer også sykdommer, men her utgjør den ikke like stor risiko som brunrotte og svartrotte. Husmusa kan også gjøre skade på naturlige bestander av andre dyr, særlig på øyer. Derfor er den blitt utrydda fra flere øyer der det hekker sjøfugler.

Husmusa har stor nytteverdi: albinomus brukes i forskning og laboratorier over hele verden, og har bidratt enormt til vår kunnskap innen medisin og genetikk. Dessuten er den utbredt som kjæledyr.

• mus
• smågnagersvingninger

• Eldegard, Katrine; Syvertsen, Per Ole; Bjørge, Arne; Kovacs, Kit; Støen, Ole-Gunnar; van der Kooij, Jeronen (2021). Pattedyr: Vurdering av husmus Mus (Mus) musculus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Nedlastet 21. februar 2025.
• Nowak, Ronald M. og Paradiso, John L. (1983). Walker’s mammals of the world. 4^th edition. Volume II. The Johns Hopkins University Press, Baltimore.