husarbeid

I førindustriell tid ble husarbeidet, som mye annet arbeid, organisert som onner med en bestemt plass på årshjulet. Klesvask ble gjort om våren, produksjon av mat om sommeren og høsten, tekstilarbeid på vinteren og så videre. Husmødre på gårder hadde ansvar for husarbeidet, men fikk hjelp til arbeidet av tjenestejenter, husmannskoner og innleide profesjonelle, for eksempel vaskekoner. Husmoren på gården var arbeidsleder på samme måte som hun også var det i overklassehjem i byene, og mye av selve arbeidet ble utført av kvinner fra lavere klasser.

Hos folk flest var det daglige husarbeidet svært enkelt. Kostholdet besto ofte av grøt og andre enkle retter. Folk spiste av felles boller og hadde egne skjeer. Klær ble sjelden eller aldri vasket. Innredningen var også svært enkel, men det ble lagt mye arbeid i å ha senger med mest mulig myke materialer og fargerike tekstiler til pynt (åklær).

Eilert Sundt (1817–1875) gir en detaljert beskrivelse av husarbeidet i Norge i sine bøker om husflid og renslighet som ble utgitt på 1860-tallet. Dette er en svært viktig kilde fordi den gir et tidsbilde av husarbeidet i Norge like før dette arbeidet gjennomgikk store endringer.

I andre halvdel av 1800-tallet vokste husarbeidet betraktelig i omfang. Ny kunnskap om sammenhengen mellom sykdommer, hygiene og kosthold samt nye idealer om hjem og familie bidro til dette. Innredningen i hjemmet ble mer krevende med en rekke tekstiler som duker, servietter, forheng og gardiner, stoppede møbler og gulvtepper. Samtidig økte kravene til renslighet betraktelig, slik at både de mange nye innredningstekstilene samt klærne ble vasket stadig oftere. Denne standardhevingen kom før lettelsene i arbeid i form av innlagt vann, strøm og ulike husholdningsapparater som vaskemaskin og støvsuger. Sundts studier fra 1860 var en forsvarstale for allmuekvinners vilje til renslighet og et argument mot å opprette husholdningsskoler. Han mente at norske kvinner trengte lettelser i arbeidet i form av lettere tilgang på vann og tid, og ikke opplæring i en bestemt metode. Han ble ikke hørt.

Etter første verdenskrig ble husarbeidet profesjonalisert. Husmorskolene, Norges husmorforbund og statlige forsknings- og opplysningsinstitusjoner var viktige pådrivere for utviklingen av husstellsekspertise og formidlingen av den nye kunnskapen. Kvinnesaksbevegelsen og folkeopplysningsrørelsen var to andre sterke bevegelser som støttet husstellopplæring. Bedre opplæring, bedre utstyr og flere heltidshusmødre til å heve standarden på arbeidet, bidro til å gjøre husarbeid til et ordentlig yrke og dermed øke befolkningens antall, sunnhet og trivsel.

Det ble opprettet flere nye statlige forsknings- og utdanningsinstitusjoner under husmorperioden. Husmorskolene var en type skole som fantes mellom 1865 og 1974. I 1919 opprettet regjeringen en komité for å vurdere obligatorisk husmorskole for alle jenter. Dette ble ikke noe av, men opplæring i husstell ble obligatorisk i folkeskolen og framhaldsskolene. Svært mange unge kvinner valgte å gå på husmorskolen. Statens lærerinneskole i husstell ble etablert i 1909, og Stabekk har siden den gang vært et senter for kunnskap knyttet til vask og renhold. Statens forsøksvirksomhet i husstell ble etablert i 1939. Året etter ble Statens opplysningskontor i husstell opprettet. Husstellsekspertene arbeidet for rasjonalisering og teknifisering av husarbeidet med en dobbel agenda: De skulle både tjene og reformere husmorrollen.

Gjennom husmoren ble husarbeidet forsøkt omdannet fra klassespesifikt arbeid til et universelt yrke for alle gifte kvinner. For kvinner i jordbruket og blant arbeidsfolk betydde det både frigjøring fra dobbeltarbeid og utestenging fra lønnsarbeid ettersom hvordan man ser det. De bedrestilte kvinnene gikk derimot fra å være administrerende arbeidsgivere til å selv skulle utføre husarbeidet. Så sent som i 1930 utgjorde hushjelpen statistisk sett en tredjedel av alle yrkesaktive kvinner.

I perioden fra 1950 og frem til 1970 økte omfanget av husarbeidet ytterligere, med kraftig økt standard. Spesielt økte mengden og vaskehyppigheten for klær, samvær og omsorg for barn, og for store deler av befolkningen økte også boligens størrelse. Samtidig ble arbeidet søkt lettet gjennom profesjonalisering, teknifisering og overgang til ferdigvarer. Arbeidet skiftet karakter fra mye egenproduksjon av mat og klær til at innkjøp ble en større del av arbeidet. Hermetikk, frysevarer og konfeksjonssydde klær bidro dermed både til å lette og endre arbeidet. Det ble mindre egenproduksjon og mer tid til innkjøp. Samtidig ble familiens samvær mer og mer preget av de nye idealene for fritid, med hytter, en rekke ulike fritidsaktiviteter og hjemmeunderholdning. Tekniske hjelpemidler lettet arbeidet i perioden. Dette var delvis nye produkter, men like viktig var det at mange familier fikk innlagt vann og strøm samt en økonomi som gjorde det mulig å anskaffe vaskemaskiner, elektriske komfyrer og så videre.

Endringer av navn på institusjoner, fag og organisasjoner fra hjem, husmor eller husarbeid til forbruk og familie viser hvor vesentlig denne endringen har vært.

Husarbeid har vært preget av flere bølger av kvinnesak. Kvinnesaken på 1970-tallet hadde fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn i betalt arbeid. Dette ble sett på som en forutsetning for økonomisk, juridisk og følelsesmessig selvstendighet. Mange kvinner som tidligere «bare» hadde vært hjemme, startet en utdannelse og yrkeskarriere, og yngre kvinner ble oppfordret til å ta utdannelse. Idealet om den yrkesaktive og selvstendige kvinnen fikk store konsekvenser for hvordan husarbeid ble forstått og diskutert. På enkelte områder sank standarden, slik som rengjøring av huset, men enda raskere sank prestisjen til husarbeid og kunnskapen om det.