Humangenetikk
Humangenetikk - studie av genetikk hos mennesket.

Humangenetikk er studiet av genetikk i mennesket. Alle organismer har gener som kan undersøkes og studeres – da kalles det genetikk – men når man fokuserer kun på mennesket kalles det humangenetikk. Human betyr menneske eller menneskelig.

Humangenetikk overlapper mye med medisinsk genetikk, der man studerer gener som forårsaker sykdom og hvordan sykdommer går i arv hos mennesket. I humangenetikken ser man ikke bare på sykdom, men alle typer egenskaper hos mennesket som øyefarge, kroppshøyde, oksygenopptak i blodceller og mye mer. Man studerer også den genetiske sammensetning til mennesket, det vil si hvor mange gener vi har og hvilke de er, hvordan genene er bygget opp og hvordan de virker, hvilke andre elementer arvematerialet vårt består av, og hvordan genene samspiller med miljøet om egenskapene våre.

Menneskets genom

Menneskets genom ligger i cellekjernen og mitokondriene
Menneskets genom består av 46 kromosomer og ringformete DNA-molekyler i cellens kraftstasjoner, mitokondriene.
Mitokondrie
Mitokondriene er små energistasjoner i cellene hvor det produseres energi cellene bruker til sine gjøremål. Mitokondriene har ringformede DNA-tråder med gener som er viktig for denne produksjonen.
Mitokondrie
Av /Shutterstock.

Et genom er den totale mengden arvemateriale (DNA) i en organisme. Hos mennesket består genomet av 23 par kromosomer, altså 46 kromosomer totalt, som ligger inne i cellekjernen, i tillegg til en ringformet DNA-tråd som ligger inne i mitokondriene (kraftstasjonene) i cellen. Den ringformete DNA-tråden kalles mitokondrielt DNA eller mitokondriegenom.

Størrelsen på et genom måles i antall basepar. Menneskets genom består av tre billioner basepar.

Prosjektet Human Genome Project var det første initiativet til å kartlegge det menneskelige genomet og annonserte i år 2000 det første råutkastet. Bill Clinton og Tony Blair stod for annonseringen. Et privat selskap, Celera genomics, hadde også jobbet med det samme parallelt, men med bruk av en annen metode, og var med på den samme lanseringen. De to prosjektene publiserte sine resultater i 2001 i de to anerkjente tidsskriftene Nature og Science.

Selv om de to initiativene hadde klart å lese rekkefølgen på basene i store deler av det menneskelige genomet, var det allikevel mange hull og mye arbeid som gjenstod. Kartleggingen har fortsatt i årene etter. I 2022 ble resultatene fra et prosjekt kalt Telomere-to-telomere, som i genetikken betyr fra den ene enden til den andre, offentliggjort. Selv om mange av hullene er tettet er det fremdeles mye vi ikke vet og arbeidet med å kartlegge hele det menneskelige genomet fortsetter.

Kromosomer

Selv om de aller fleste celler i menneskekroppen har 46 kromosomer, finnes det et par unntak. Kjønnscellene (spermier og eggceller) har kun 23 kromosomer totalt – ett kromosom fra hvert par. Det er fordi de skal smelte sammen ved befruktning og bli til et embryo med til sammen 46 kromosomer. Røde blodceller har ingen cellekjerne og derfor heller ingen kromosomer. De bruker alt sitt volum til hemoglobinet som frakter oksygen rundt i kroppen.

Kromosomer

Figuren viser de 23 parene med kromosomer som finnes i mennesker, slik de framkommer under celledelingen (mitosen). Hvert kromosom består av to søsterkromatider fordi kromosomene har kopiert seg selv (replikasjon). X og Y er de to kjønnskromosomene. Ved hjelp av de mørke tverrbåndene kan hvert enkelt kromosom identifiseres. Båndmønsteret er fremkalt ved behandling med trypsin før farging med giemsafarge. Tegning etter mikrofotografi. En slik framstilling av kromosomene kalles en karyotype.

Av /Store norske leksikon ※.

Gener hos mennesket

På de 46 kromosomene og det mitokondrielle DNA-et ligger genene våre. Mennesket har omtrent 25 000 gener totalt. Mange av genene er felles med andre arter, slik som såkalte «husholdningsgener» som står for basale funksjoner i alle celler. Andre gener og genvarianter er spesielle for mennesker.

Repetert DNA

Store deler av det menneskelige genomet består av såkalt repetert DNA. Dette er fragmenter av DNA som er så å si identiske og gjentar seg mange ganger. En stor del av disse kalles transposoner og har en egenskap som gjør at de kan flytte seg rundt i genomet. Faktisk utgjør transposoner så mye som halvparten av menneskets arvemateriale og det er grunnen til at det menneskelige genomet er så stort. Det mest dominerende transposonet heter Alu1 og finnes i over én million kopier. Dette utgjør nesten elleve prosent av menneskets genom.

Før ble disse typene DNA kalt «selfish DNA» på engelsk eller «egoistisk DNA» fordi de ble ansett som en slags genomisk parasitt, det vil si at de var der kun til sin egen nytte. Nå har man funnet at noen av dem har viktige funksjoner og har hatt påvirkning på menneskets evolusjon.

Genuttrykk – fra gen til egenskap

Som i alle organismer er genene hos mennesket oppskrifter på proteiner som kroppen trenger. Sammensetningen av hvilke gener man har kalles genotype, mens den ferdige organismen med alle karakteristikker og funksjoner kalles fenotype. Veien fra genotype til fenotype går via RNA. RNA ligner DNA, men har en litt annen oppbygging og funksjon.

Sammenlignet med gener i rundorm og flue, to modellorganismer som er mye brukt i genetikken, er gener hos mennesket spredt over et større område i genomet. I tillegg kan mange av menneskets gener brukes til å lage flere ulike proteiner. Dette kalles alternativ spleising. Minst en tredjedel av menneskets gener har slik alternativ spleising og kan lage mellom 2 og 7 ulike proteinprodukter. Dette er en viktig årsak til kompleksiteten i det menneskelige genomet sammenlignet med andre organismer. Alternativ spleising gjør at det kan lages et større antall proteiner fra et relativt lite antall gener.

Spor av andre arter i menneskets genom

Virus

Omtrent åtte prosent av menneskets DNA består av arvemateriale fra virus. Dette arvematerialet er rester etter infeksjoner som skjedde langt tilbake i tid, til og med før mennesket oppstod som art. Mesteparten kommer fra såkalte retrovirus. Et retrovirus invaderer celler i en vertsorganisme og sammenføyer arvematerialet sitt i cellenes eget DNA. Dersom et virus invaderer en eggcelle eller sædcelle kan virusets arvemateriale gå i arv til neste generasjon og på denne måten bli værende i vertens arvemateriale. Over tid oppstår det mutasjoner i DNA-et fra virusene, og virusene gjør ikke lenger noen skade på vertsorganismen slik virus normalt gjør ved infeksjoner. Da kalles de endogene retrovirus.

Allikevel kan det se ut som noen av dem er involvert i utvikling av kreft. Andre har en mer positiv effekt ved å beskytte mot andre virus.

Andre menneskearter

Egenskaper hos mennesket påvirket av gener fra neandertalerne
Figuren illustrerer hvilke egenskaper hos mennesket som er påvirket av arvematerialet som stammer fra neandertalerne. Alle mennesker utenfor Afrika har rester etter neandertalgenomet i genene sine.

Da moderne mennesker (Homo sapiens) vandret ut av Afrika og inn i Midtøsten for rundt 60 000 år siden, traff de på neandertalere som allerede bodde der. Neandertalere og Homo sapiens sameksisterte i omtrent 10 000 år, og man har alltid lurt på om de paret seg med hverandre og fikk avkom. Kartleggingen av genomet til neandertalerne har bekreftet at de gjorde det. Da forskere sammenlignet DNA tatt ut av bein fra neandertalere med DNA fra moderne mennesker, fant man at omtrent 2,5 prosent av genomet til moderne mennesker stammer fra neandertalerne. Dette gjelder for alle mennesker utenfor Afrika, fordi det moderne mennesket blandet seg med neandertalerne først etter at de hadde vandret ut av Afrika og inn i Midtøsten. DNA-et som stammer fra neandertalerne finner man i den delen av genomet som ligger i cellekjernen, det vil si ikke i DNA-et i mitokondriene.

En annen gruppe forhistoriske mennesker som har satt spor i genene til det moderne mennesket er denisovanerne. Sammenligning av DNA tatt ut av et 41 000 år gammelt bein funnet i hulen Denisova i Sibir med DNA fra moderne mennesker, har vist at vi deler omtrent 4,8 prosent av vårt arvemateriale med denisovanerne. Krysninger mellom moderne mennesker og denisovanere skjedde for cirka 50 000 år siden, før begge disse gruppene vandret videre ut av det kontinentale Asia.

Lokale genetiske tilpasninger

Mennesket har kolonisert store deler av Jorda og tilpasset seg mange ulike miljøer. En del av disse tilpasningene skyldes endringer i gener som har gjort noen mennesker bedre tilpasset et bestemt miljø enn andre. De menneskene som har vært best tilpasset miljøet har fått flest avkom og på den måten videreført disse trekkene. Dette er menneskelig evolusjon som vi i dag ser som forskjeller mellom grupper (populasjoner) av mennesker. Nedenfor er eksempler på slike lokale genetiske tilpasninger.

Høytlevende mennesker

Tibetanerne har levd i store høyder i tusener av år og har tilpasset seg luft med lavt oksygeninnhold. Genetisk tilpasning til å leve i høyden er mest sannsynlig veldig kompleks, men forskere har funnet flere gener som er knyttet til dette og som har blitt selektert på hos tibetanerne.

Ett av disse genene er EGLN1 hvor det er funnet en variant hos tibetanere som beskytter mot hypoksi (utilstrekkelig oksygentilførsel til vev). En konsekvens av hypoksi er at produksjonen av røde blodceller øker til et for høyt nivå (også kalt erytrocytose). Erytrocytose kan blant annet føre til blodpropp. Mutasjonen som tibetanere har i genet EGLN1 er dermed en lokal tilpasning som beskytter tibetanerne mot negative konsekvenser av lavt oksygeninnhold i lufta.

Tilpasning til en diett med mye stivelse

Stivelse brytes ned av et enzym kalt amylase som skilles ut av spyttkjertlene og bukspyttkjertelen. Jo mer man har av dette enzymet, jo bedre er man på å bryte ned stivelse. Menneskelige populasjoner som har tilpasset seg et kosthold med mye stivelse har flere kopier av genet som produserer amylase enn populasjoner med mindre stivelse i kostholdet. I gjennomsnitt har individer fra populasjoner med lite stivelse i kosten 5,4 kopier av genet, mens individer med mye stivelse i kosten har 6,7 kopier.

Gener og miljø

Selv om genene inneholder informasjon om alle egenskapene til en organisme, vil miljøet også spille inn for hvordan det endelige resultatet blir. De fleste egenskapene våre er en blanding av gener og miljø. Ett eksempel er muskelmasse. Man kan ha anlegg for store muskler, men må i tillegg trene dersom man ønsker virkelig store muskler. Miljøet vil dermed påvirke det endelige resultatet.

Selv om miljøet påvirker en egenskap, vil ikke resultatet gå i arv. Et barn av en person med store muskler vil kun arve anleggene for store muskler og må selv trene for å oppnå det samme resultatet.

Forskning på humangenetikk

Forskning på gener

Bananfluer er mye brukt som modellorganisme i genetisk forskning, også for gener som er viktige for mennesket. Figuren illustrerer dominante og recessive karakterer i bananflue.
/BioRender.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Et av de mest studerte genene hos mennesket er genet TP53. Dette genet beskytter oss mot kreft og kalles ofte «guardian of the genome» – genomets beskytter – en slags superhelt av et gen. I omtrent halvparten av alle krefttyper er dette genet mutert, det vil si at det ikke virker som det skal.

Hvilke gener det forskes mest på varierer fra år til år. Før 1985 ble det forsket veldig mye på genet for hemoglobin, HBB. Dette stammer fra oppdagelsen av sigdcelleanemi helt tilbake til 1940-tallet og hemoglobin ble dermed en slags pioner når det gjelder å studere sykdommer på molekylært nivå. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var genet CD4 på topp, på grunn av sin rolle i hiv-infeksjon som bredte om seg på denne tiden. Genet produserer et protein som sitter på overflaten av T-cellene og er viktig for bekjempelse av infeksjoner.

Det er ulike årsaker til at noen gener studeres mer enn andre. Ikke bare viktigheten av genet, men også hvor lett det er å studere, historiske årsaker som hva som har blitt studert før, og hvilken teknologi som til enhver tid er tilgjengelig.

Tvillingstudier

Eneggede tvillinger har blitt mye brukt i genetisk forskning på mennesker. Grunnen til det er at man da kan sammenligne to genetisk like individer og dermed tilsynelatende kunne skille hva som skyldes arv og hva som skyldes miljø. Dessverre har det vist seg å ikke være så enkelt, samspillet mellom genotype og miljø er enda mer komplisert.

Modellorganismer

Modellorganismer brukt i genetisk forskning
Disse fire modellorganismene er mye brukt innen forskning i genetikk på gener som også er viktig for mennesker: Bananflue (Drosophila melanogaster), mus (Mus musculus), sebrafisk (Danio rerio) og rundorm (Caenorhabditis elegans). Størrelsen på dyrene er ikke skalert i forhold til hverandre.

På grunn av etiske hensyn gjøres ikke genetiske eksperimenter på mennesket. I stedet brukes modellorganismer som bidrar med kunnskap som også er viktig i humangenetikk. De mest brukte modellorganismene er bananflue, mus, sebrafisk og rundorm. Mange av genene til modellorganismene er felles med menneskets gener.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg