Et utvalg hodeplagg fra forskjellige epoker.
Napoleon 1 som førstekonsul, cirka 1800. Utsnitt av et maleri av Jean-Baptiste Isabey, Musée de Versailles, Paris.
Hodeplagg er plagg til å ha på hodet. Hodeplagg har en rekke ulike funksjoner. Det kan blant annet brukes som beskyttelse, ha kulturell eller religiøs betydning, vise rang og sosial status, eller brukes som pynt.
Betydningen av hodeplagg varierer mye mellom kulturer og i ulike tidsepoker.
Hodeplagg som er laget for å beskytte hodet er ofte praktisk utformet. De kan blant annet beskytte mot vær, vann og kulde, skåne hodet mot støt eller slag eller brukes av hygieniske årsaker. Disse hodeplaggene kan deles i to hovedgrupper
Hårnett er eksempel på et hodeplagg som beskytter mot at hår havner i mat eller på utstyr. Hårnett kan blant annet brukes av kokker og kirurger av hygieniske årsaker og av fabrikkansatte av sikkerhetshensyn. Badehette er eksempel på et hodeplagg som beskytter håret mot å bli vått mens man bader. Badehetter bidrar også til økt hygiene i svømmebasseng og er påbudt i en del svømmeanlegg.
Religiøse hodeplagg finnes i de fleste kulturer og kan representere tro, kultur eller religiøse forpliktelser. Hodeplaggene forteller mye om brukerens tilknytning eller posisjon i samfunnet, og det kan i enkelte områder bli oppfattet som respektløst å gå barhodet. Eksempelvis forventes det at kvinner dekker håret med et sjal eller tørkle ved besøk av klagemuren i Jerusalem og i moskeer.
Eksempler på religiøse hodeplagg:
Kulturelle hodeplagg kan signalisere status, tradisjoner og identitet, og behøver ikke ha en religiøs betydning. Noen slike hodeplagg er arabisk keffiyeh, amerikansk cowboyhatt og nisselue som ble brukt som norsk motstandssymbol under andre verdenskrig.
Innen monarkiet er det også flere viktige kulturelle hodeplagg som signaliserer rang og status, slik som krone, tiara, erkehertughatt, rangkrone og diadem. Disse hodeplaggene blir i dag hovedsaklig brukt ved høytidelige anledninger som jubileer, tronskifte og på offisielle portretter.
Flere av de europeiske kongehusene har både kronjuveler som er i statlig eie, men disponeres av monarken og dens nærmeste familie, samt smykker som er i privat eie og videreføres gjennom arv.
I militæret brukes hodeplagg for å signalisere rang og militær tilknytning, for å beskytte hodet, men også på grunn av tradisjon. Eksempler på militære hodeplagg er balaklava, beret, kepi, stormhue – se rustning, bjørneskinnslue.
Også i militæret skilles det mellom seremonielle hodeplagg, som gardistenes høye luer, og hodeplagg som gir beskyttelse. Av de sistnevnte har både balaklavaen og alpelua fått en mer allmenn utbredelse. Alpelua eller innlandshetta, som den også kalles, brukes av mange som beskyttelse mot vær og vind. Mens alpelua, som tradisjonelt ble brukt av franske alpejegere, dukker med jevne mellomrom opp i motebildet.
Tradisjonelle norske hodeplagg hørte til de enkelte folkedraktene og er i dag bevart både i bunader og samiske kofter, gákti. Mange av disse hodeplaggene viser både geografisk tilknytning ved at man kjenner igjen for eksempel det tradisjonelle jentepannelinet fra Hallingdal, eller sosial tilknytning som eksempelvis koneskautet fra Hardanger. Tradisjonelle hodeplagg i Norge reflekterer også behovet for å holde hodet varmt i et kaldt klima.
I det europeiske motebildet tjente antikkens hodeplagg for det meste praktiske formål. Eksempler er den greske reisehatten pétasos med lav, rund pull og vid brem, og den romerske pileus, som satt tett inntil hodet og ble brukt av soldater, sjømenn og atleter. Rent dekorative hodeplagg, eller hodeplagg brukt som rangstegn (for eksempel laurbærkransen), var også i bruk. Slike hodeplagg markerte seg stadig sterkere i løpet av middelalderen. Gode eksempler er den geistlige mitra, fra 1000-tallet, og den kjegleformede hennin som var populær blant kvinner på 1400-tallet.
Under renessansen var baretten, en myk lue med lav, rund eller firkantet pull, og toquen med avstivet pull, oftest uten brem, blant de vanligste hodeplagg for menn. For kvinner var hodekapper i ulike fasonger viktigere, en mote som holdt seg opp mot slutten av 1800-tallet, særlig til innendørs bruk.
På 1600-tallet dominerte hatter med brem og høy pull, og ble brukt både av kvinner og menn. Et nytt hodeplagg for kvinner ved slutten av 1600-tallet var fontangen, med avstivede blonder i vifteform over pannen. Den tresnutede herrehatten, som frem mot 1800 gikk over i den tosnutede, var typisk for 1700-tallet. Kvinnehodeplaggene var på denne tiden svært varierte, men ulike vidbremmede hatter var vanlig. Sylinderhatten dominerte mannsmoten i første halvdel av 1800-tallet, deretter vekslet den med bowleren og andre hattetyper med lav pull. Frem til cirka 1850 foretrakk kvinnene kysehatten. Utover i andre halvdel av 1800-tallet skiftet deres hatter stadig fasong, men de fleste var små og overdådig pyntet med fjær og blomster.
Rundt 1900 kom mykere filthatter for menn. Kvinnehodeplagg varierte voldsomt på starten av 1900-tallet, med store hatter fra omkring 1910, til 1920-årenes ettersittende klokkehatter.
I Norge tok menn tradisjonelt av hodeplagget når de gikk inn i et hus, når nasjonalsangen ble sunget, ved flaggheising, under gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Kvinner har derimot beholdt hodeplagget på. Dette var av både av praktiske hensyn ettersom mange hodeplagg for kvinner var bundet eller festet med hattenåler, og fordi gifte kvinner ikke skulle vise seg med utildekket hode.
I den jødiske religionen bærer imidlertid mennene kippa også i synagogen, mens kvinner tradisjonelt har dekket hodet med et sjal. Mens muslimske menn bruker kufi i moskeen dekker muslimske kvinner seg til med ulike hodeplagg som slør eller hijab.
Voksne kvinner i Norge dekket alltid håret når de gikk ut eller fikk besøk fram til rundt år 1950 og i deler av landet var det vanlig at jenter begynte å bruke hatt eller skaut når de var konfirmert. Uttrykket «å skaute seg» er basert på en norsk tradisjon om at bryllupsdagen var den siste dagen en kvinne kunne vise seg med utslått hår.
Morgenen etter bryllupet ble hun høytidelig skautet av kvinner i familien, og hennes nye status ble dermed synlig. Noe av denne skikken er fremdeles synlig i bunadene, hvor ungjenter går med fletter, lue eller oppbundet hår, mens det i mange draktområder er bevart egne hodeplagg for kone, eller voksen kvinne.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.