himmel (religion)

Mange religiøse forestillinger ble til i en tid da man hadde et helt annerledes verdensbilde enn i dag. Himmelen ble oppfattet som et fast dekke over jorden. Man forestilte seg gjerne at jorden var omringet av vann (urvannet), og at dødsriket lå rett under jordskorpen. Jorden fikk lys fra solen, månen og stjernene, som var festet til himmelhvelvingen (1. Mosebok 1,16–17). Over himmelhvelvingen var det også vann (første Mosebok 1, 6–10), noe som kunne foklare hvorfor det regnet.

I mange religioner er himmelen gudenes bolig. Ofte dreier det seg om den høyeste guden, som Ahura Mazda i zoroastrismen. Også i jødedom, kristendom og islam knyttes Gud til himmelen. De hellige tekstene forteller om spesielle personer som stiger eller reiser opp til himmelen – Elia i jødedommen, Jesus i kristendommen og Muhammad og hans himmelreise miraj i islam.

I mange religioner blir høyguden knyttet til høye fjell, og slik også knyttet til en bolig i himmelen. Eksempler på dette er guden Baal til fjellet Zafon i ugarittisk religion, og Olympos til Zevs i gresk mytologi.

I andre religioner blir himmelen ansett som selve guddommen. I sumerisk religion er An (Anu) både den høyeste guden og en betegnelse på selve himmelen. I Det gamle Egypt blir himmelhvelvet symbolisert som gudinnen Nut, og hennes kropp blir ofte fremstilt som full av stjerner.

I Den hebraiske bibel/Det gamle testamentet blir himmelen skapt av Gud, og den kan derfor ikke være en selvstendig guddom (første Mosebok kapittel 1, vers 1 og Jesaja kapittel 42, vers 5). Men i sene bibeltekster finnes forestillingen om at Gud også er selve himmelen (Daniel kapittel 4, vers 26 og Markusevangeliet vers 11, kapittel 30). I jødisk tradisjon, der man ikke kaller Gud ved navn, kan himmel (shamayim) også brukes som en betegnelse på Gud.

I Paulus' andre brev til Korinterne i Det nye testamentet (kapittel 12, vers 2–14) finnes også en forestilling om at det er flere himmelhvelvinger over hverandre. Forestillingen om de sju himler stammer fra gresk tradisjon, men har også fått innpass i den jødiske skriftsamlingen Talmud.

Vidt utbredt er også en myte om en opprinnelig seksuell forening mellom himmel og jord slik at verden kunne bli til, slik Kronos i gresk religion skiller Uranos (himmelen) fra Gaia (Jorden).

I mange religioner er ulike naturfenomener som sol og måne, stjerner, torden og regn knyttet til forskjellige guder av begge kjønn. I det gamle Mesopotamia er for eksempel Innana (Ishtar) både himmeldronning og representant for morgen- og aftenstjernen. Kunnskap om himmellegemenes – eller gudenes – posisjon på himmelen var viktig for menneskene, og bidro til å utvikle både astrologi og astronomi.

Gudinnen Nut symboliserte selve himmelen i gammelegyptisk religion, men også solguden Ra/Re, og Horus i formen Ra-Harakty blir oppfattet som himmelguder. Begge avbildes med solskiven på hodet, og ofte med vinger.

I dualistiske religionssystemer, som i zoroastrismen og gnostisisme, der gode krefter må kjempe mot onde krefter, tror man at dette skyldes en opprinnelig katastrofe i den himmelske verden.

Himmelen og himmelske vesener har siden de tidligste tider vært populære motiver i kunsten. Det kan dreie seg om alt fra amuletter, papyrus, veggmalerier, og stempler med himmelsymboler til storslåtte malerier laget av store kunstnere.

• himmel − i kristendommen
• religion i Det gamle Egypt
• religion i Mesopotamia
• gresk mytologi
• oppstandelse
• helvete
• dødsriket