hetærer

Hetærer var i den greske antikken et navn for kvinner som solgte seksuelle tjenester. Begrepet var sammensatt og refererte både til glamorøse elskerinner av fremstående politikere, filosofer eller kunstnere, (for eksempel Aspasia, Perikles' partner), og gateprostituerte, også kjent i den greske antikken som pornes. Særlig i løpet av klassisk tid (ca. 500–338 fvt.) ble navnet knyttet til profesjonelle selskapsdamer og underholdere som deltok på fester kjent som symposier, og oversettes dermed ofte til «kurtisaner».

Ordet hetærer dukket først opp i Sapfos dikt for å beskrive kvinnelige sangere i de athenske symposier. Det var imidlertid Herodot som først brukte begrepet i sin egentlige betydning, nemlig som midlertidig seksuell partner. De første hetærene finner vi i Ionia og Egypt på 600-tallet fvt. I den arkaiske perioden i gresk historie (ca. 800–500 fvt.) ble de regnet som et statussymbol for aristokratiske menn. Enkelte byer med store havner, som Athen eller Korint, ble kjent for å ha mange og veldig dyktige hetærer som tilbød sine tjenester til høye priser.

I de fleste tilfeller var hetærer innflyttere eller slaver. Ettersom én av deres roller var å ledsage og underholde menn på fester der familiens kvinner ikke hadde adgang, var de også flinke fløyte- eller gitarspillere, dansere og konversasjonspartnere. De kunne ha litterær utdannelse i et samfunn der kvinnen ellers var underlagt mannen og isolert i hjemmet.

På grunn av manglende likestilling mellom kjønnene og menns sene ekteskapsalder (cirka 30 år) i forhold til kvinner (cirka 14–15 år) ble hetærer en sentral del av det greske borgerlige samfunnet. De ble derfor ikke bare tolerert, men nøt også visse rettigheter og privilegier (for eksempel var de blant de ytterst få kvinner i det antikke Hellas som selv kontrollerte sin økonomi) i forhold til andre greske kvinner. Samtidig måtte de betale en egen skatt, beregnet etter deres månedlige inntekt.

De meste attraktive og talentfulle hetærene ble både berømte og rike, slik som Aspasia, Fryne, Neaira og Thaïs. De fleste var imidlertid fattige, sosial degraderte og kontrollert av bordelleiere. Det var en stor fornærmelse mot en fri kvinne å antyde at hun var eller hadde vært en hetære.

Hetærer hadde en «storhetstid» fra slutten av det femte århundre til det tredje århundre fvt. Det sprang da frem en omfattende litteratur som skilte hetærer ut fra vanlige prostituerte, ved bruk av positive kommentarer eller romantiske beskrivelser. Likevel er ikke disse beskrivelsene alltid pålitelige når det gjelder hetærenes situasjon.

Vi finner langt mer realistiske fremstillinger i Menanders komedier, for eksempel i Kvinnen fra Samos. Også Athenaios' De Lærde Menns Gjestebud og Lukians satirer gir mange verdifulle detaljer.