helgen

Allerede fra år 155 evt., i forbindelse med biskop Polykarpos av Smyrnas martyrdød, har vi belegg for at martyrenes dødsdag ble feiret fordi den ble regnet som deres fødselsdag til det evige liv. Dødsdagen var altså fødselsdagen deres i himmelen. Deres lik ble æret og deres gravsteder hegnet om, og man bad om deres forbønn.

Arkeologiske utgravninger under Peterskirken har påvist at slik kult også foregikk ved stedet som katolsk tradisjon regner som apostelen Peters grav i Roma. Grunnen til at Olav Haraldsson (995–1030) så raskt ble regnet for hellig, var at også han ble ansett for å være martyr. En hellig død var viktigere enn et hellig liv.

Etter hvert ble helgenbegrepet også utvidet til å gjelde såkalte bekjennere (confessores) – de som hadde sittet i fengsel på grunn av sin tro, men som ikke var blitt henrettet. Etter at kristendommen ble lovliggjort under keiser Konstantin den store (272–337) og gjort til romersk statsreligion av keiser Teodosius den store (347–395), var det også færre nye kristne martyrer. Dermed ble også helgenbegrepet ytterligere utvidet til å gjelde fromme og lærde biskoper, eremitter som utmerket seg ved sin askese og, ikke minst innenfor de germanske områder, fromme og mektige personer av høy byrd.

Allerede tidlig vakte helgendyrkelsen bekymring hos kirkeledere av to hovedgrunner: først og fremst fordi de fryktet at den skjulte rester av polyteisme, særlig hos folkeslag der kristendommen ikke hadde dype røtter. For det andre kunne helgendyrkelsen komme ut av kirkelig kontroll, noe som ville kunne svekke det kirkelige hierarkiet.

I middelalderen spilte kristen helgendyrkelse en enorm rolle, både religiøst, politisk og sosialt. Relikvier, rester av helgenenes lik, var kostbare, og katolske kirkealtre skulle inneholde slike relikvier. På grunn av kristendommens utbredelse og bygging av stadig flere kirker økte også etterspørselen. Man begynte derfor å dele opp relikviene i mindre deler samt å produsere nye.

Helgeners gravsteder ble valfartssteder. Særlig viktig var Peters grav i Roma og apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela i Spania. Reformatorene forkastet helgendyrkelsen som overtro og gudsbespottelse.

I moderne katolsk, anglikansk og ortodoks kristendom fortsetter helgendyrkelsen å spille en viktig rolle, om enn ikke i samme grad eller på samme måte som tidligere. I katolsk tradisjon er Jomfru Maria og apostlene, særlig Peter, de fremste av helgenene. Katolsk teologi fremhever helgenenes rolle som forbilder, forbedere og følgesvenner. De er gjenstand for dyrkelse (veneratio, dulia), deres festdager feires, og man ber dem om hjelp i møte med utfordringer i hverdagen.

Noen helgener mottar nye åpenbaringer, da særlig fra Jesus og Jomfru Maria. Et viktig eksempel på en helgen som særlig huskes for sine åpenbaringer av Jesus er den polske nonnen Sankt Faustina Kowalska (1905–1938). I tillegg opplevde tre småbarn åpenbaringer fra Jomfru Maria i Fátima i Portugal i 1917.

Katolsk lære skjelner skarpt mellom den dyrkelsen som tilkommer helgenene og den tilbedelsen (adoratio, latreia) som gis Gud alene. Her har imidlertid Jomfru Maria en særstilling som Guds mor (theotokos), hvor katolsk lære tillater en særlig dyrkelse av Maria (hyperdulia).

I moderne tid er helgenkåring derfor blitt en lang og krevende prosess. Det må bevises at eventuelle skrifter fra vedkommendes hånd er i overensstemmelse med katolsk lære og at hen enten har etterlevd troen på en heroisk måte eller har gitt sitt liv for den – altså at vedkommende regnes som martyr.

De to siste nivåene i helgenkåringsprosessen gir helgenkandidaten titlene salig (beatus) og hellig (sanctus). Generelt kan saligkårede dyrkes lokalt innenfor et bispedømme, et land eller et ordenssamfunn, mens helgenkårede kan dyrkes globalt og blir innskrevet i den universelle kirkes helgenkalender (kanonisering).

Fram til 1983 ble det påkrevet at to mirakler skulle kunne knyttes til helgenkandidaten på hvert av de to siste nivåene. I 1983, under pave Johannes Paul 2, ble antallet redusert til ett mirakel på hvert av de to siste nivåene. I tillegg ble rollen til den såkalte «djevelens advokat» betraktelig innskrenket.

Ifølge regelen kan saligkåring først innledes fem år etter at en person er død. I mars 1999 ble det gjort et unntak fra regelen idet saligkåringsprosessen for Mor Teresa som døde i 1997, ble åpnet. Et unntak fra denne regelen ble også gjort for Johannes Paul 2, da saligkåringsprosessen for ham begynte bare én måned etter hans død 2. april 2005. I 2014 gjorde også Pave Frans et unntak for Johannes 23, denne gangen fra regelen om et andre mirakel.

Disse strenge reglene har ført til at antallet kanonisasjoner i moderne tid er lavt. Fra 1588 til 1972 fant det sted bare 211 kanonisasjoner, men grunnet reformen i 1983 under pave Johannes Paul 2 økte dette tallet sterkt; han alene helligkåret 482 personer og saligkåret 1327. I de senere årene er kristne som satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig blitt kanoniserte, for eksempel den polske presten Maximilian Kolbe og den jødiske karmelitternonnen Edith Stein (Teresa Benedicta av Korset). Det er også et langt større antall helgenkåringer av personer fra ikke-europeiske land, noe som har ført til at den katolske kirkes helgenskare i dag er langt mer internasjonal.

Kursiverte navn markerer at de er nevnt i den norske katolske helgenkalender.