havn

I sosial og økonomisk forstand er havnen et sted der fartøyer anløper for å laste og losse varer. I de fleste større byer i verden spiller byens havn en dominerende rolle i næringslivet, idet skipsfarten befordrer handel, forsikring, lagring, transport, verksteder og annet, i tillegg til transport av passasjerer.

De fleste store byer i Europa og ellers i verden har gjennom århundrer vokst opp i elvemunninger, eller så langt oppe i elven som den er farbar med skip. Dette gjelder også i Norge. Fra middelalderen opp til 1500-tallet var Bergen, Oslo og Tønsberg havnebyer med hansakontor. Senere kom den store trelasteksporten hvor særlig hollandske skip anløp steder der tømmer kunne fløtes i elver. Dette var grunnlaget for byer som Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik og Arendal.

Til en moderne havn hører først og fremst kai- og terminalanlegg hvor skipene kan legge til, med pullere for feste av trosser. Dertil kommer en mengde faste installasjoner på land i tilknytning til godshåndtering og passasjerbefordring.

Stykkgodshavner har heisekraner med løfteevne fra tre til 30 tonn for lasting og lossing, vareskur der godset lagres og sorteres, og må ha god atkomst via vei og jernbane. Dette er den tradisjonelle formen for havn og danner ofte kjernen i eldre byer.

De følgende, mer spesialiserte havnetypene er av nyere dato, og ligger ofte utenfor byene. Bulkhavn har utstyr for håndtering av massegods i større mengder (bulk), for eksempel grabbkraner og transportøranlegg som fører til store lagerhauger innenfor kaien, eller kornsugere og tilhørende siloer. Oljehavner har store tank- og pumpeanlegg med kapasitet opp til flere hundre tusen tonn. Disse ligger på grunn av brannfaren alltid godt unna bebyggelse. Containerhavner har spesielle kraner for hurtig håndtering av containere og stort tilstøtende areal for lagring. Fiskerihavner er større sentre hvorfra fiskefartøyer opererer og sender fangsten i land for foredling, pakking og videre transport. Her finnes gjerne hermetikk- og fryseindustri. Orlogshavner danner base for krigsfartøyer, med militære forlegninger og eventuelle befestninger på land. Lystbåthavner er havner for fritidsbåter.

Norskekystens mange havner er av ulik størrelse og det er stor variasjon i havneaktiviteten med hensyn til gods- og passasjertrafikk. Havnene inndeles i to kategorier: havner med stamnetterminaler og øvrige havner. 32 stamnetthavner er i hovedsak tilknyttet de største byene. I tillegg til syv privateide olje- og gassterminaler inngår disse havnene i et nettverk med én eller flere terminaler for godshåndtering tilknyttet stamleden, som går langs norskekysten fra Svinesund til grensen mot Russland. Mindre havner med beskjeden havneaktivitet inngår ofte som en del av kommunens tekniske etat.

De fleste havnene som er allment tilgjengelig for person- og godstransport, eies av kommunene. Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven) av 21. juni 2019, gjeldende fra 1. januar 2020, gir særlige regler om kommunens forvaltning av havnene. Kommunene står i utgangspunktet fritt til å organisere havnedriften slik de finner mest hensiktsmessig. De fleste havner er organisert enten som en del av kommunenes administrasjon eller som kommunalt foretak (KF), og inngår ofte i et interkommunalt samarbeid. Gjennom eierskap eller bestemmende innflytelse ved driften ligger ofte kommunenes forvaltning av havna i et havnestyre og et havnevesen som har det formelle ansvaret for planlegging, utbygging og drift av havna.

Fiskerihavner er primært til bruk for fiskeriformål, fra 2020 er statens eierskap og forvaltning av om lag 650 fiskerihavner overført til fylkeskommunene. Disse havnene er konstruert med kai- og terminalanlegg for fiskeindustrien og tilpasset anløp av større fiskefartøy, gods-, fryse- og containerskip for landing og transport av fisk og fiskeprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen. Kommunene behandler søknader om tillatelser til tiltak tilknyttet fiskerihavner etter plan- og bygningsloven, mens tiltak som berører anlegg og arealer som fylkeskommunen har rettigheter til, må sørge for privatrettslig samtykke fra fylkeskommunen.

Ferjekaiene som inngår i riksveiene eies som hovedregel av staten, mens ferjekaier i tilknytning til fylkesveiene vanligvis eies av fylkeskommunen. Utover dette eier staten ingen havner.

Småbåthavner og lignende, med oppgave å betjene lokalsamfunnet, forvaltes av eierkommunene. Dette er gjerne områder hvor infrastruktur, adkomst og organisering legges til rette for minimum 20 utleieplasser ved bryggeanlegg. Havnen kan eies og drives etter flere modeller, eksempelvis som kommunalt eiet anlegg, gjennom en båtforening eller utleie av en privat eier.

Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for kystforvaltningen og havne- og sjøfartspolitikken. Kystverket er rådgivende og utøvende organ for Samferdselsdepartementet i havne- og farvannsforvaltningen, og har ansvaret for gjennomføring av havnesikringsregelverk i alle norske havner og havneanlegg som betjener fartøy i internasjonal fart.

Oslo Havn er Norges største offentlige havn med en kailengde på om lag seks kilometer, og er definert som stamnetthavn med terminalene Vippetangen, Sydhavna og Hjortnes. I 2019 håndterte havnen i overkant av 6,1 millioner tonn gods og 259 000 TEU totalt. Mellom 50 og 70 skip anløper Oslo Havn i uken, og i 2019 anløp totalt 3399 skip havna.

Rangeringen av verdens største havner kan måles på forskjellige måter: årlig volum eller verdisetting av gods over havnen, antall containerforsendelser målt i TEU (standard 20 fots container), antall passasjerer eller havnens faktiske størrelse i meter kailengde og lagringskapasitet. Som oftest rangeres havnene etter størrelse på håndtering av volum i millioner TEU containere, og basert på dette var de elleve største havnen i verden i 2019:

Kilde: AAPA World Port Rankings

• havnevesen
• skipsfart
• norsk skipsfartshistorie

• Lovdata: Lov om havn og farvann
• Kystverket