havørn

Havørnen er den største rovfuglen vi har i Norge. Den er 76-94 centimeter lang og har et vingespenn på 190-240 centimeter. Hunnfuglen er større enn hannfuglen. Hunnen veier 4080-6920 gram, mens hannen veier 3075-5430 gram.

Ungfuglen er delvis hvitspettet i en ellers mørkebrun drakt med jevnt mørkebrun stjert og kalles i Nord-Norge gleksa. Havørnen får fullvoksen drakt etter fire til fem år og er da nokså ensfarget mørkebrun bortsett fra stjerten, som er blitt rent hvit, og ungfuglens svarte nebb er blitt gult. Den hvite stjerten gjenspeiles i både det engelske og det vitenskapelige navnet på fuglen. Det vitenskapelige navnet -albicilla kommer fra latinsk og betyr «hvithalet». I motsetning til kongeørnen har havørnen nakne tarser og har dessuten en vidtlydende, stakkato låt, især nær reirplassen. Et norskt ringmerket individ ble registrert til å være 29 år og 10 måneder, som er det eldste kjente ville individet. I fangenskap har de blitt blitt opptil 42 år gamle.

Havørnen har en meget spredt, men vidstrakt utbredelse: fra Grønland og Island i nord til Irak i sør, og gjennom Sentral-Asia og Nord-Asia til Stillehavet i øst. Bestanden avtok sterkt etter andre verdenskrig, men er nå økende over store deler av utbredelsesområdet. I Norge hekker havørnen nå langs kysten fra Finnmark til Oslofjorden, med enkelte par også i innlandet. Cirka 60 prosent av bestanden hekker i de tre nordligste fylkene.

I 1975 regnet man med at Norge hadde cirka 400 av den samlede vesteuropeiske bestanden på om lag 500 havørnpar. Siden hav- og kongeørn i 1968 ble totalfredet i Norge som siste vesteuropeiske land, har bestanden hos oss økt. I 1977 ble det antatt å være omtrent 500 rugende par foruten yngre fugler, og i 1984 regnet man med minst 800 par. I år 2002 ble hekkebestanden anslått til 1900–2200 par. Bestanden har fortsatt å øke, og i 2013 ble den estimert til å være 2800–4200 par. En medvirkende årsak til den betydelige økningen i bestandsanslaget kan være at det i de senere år er gjennomført grundigere undersøkelser enn tidligere. Den norske bestanden er dermed betraktelig høyere enn i våre naboland. I Sverige er bestanden anslått til omtrent 900 par, i Finland til mellom 320-360 par og i Danmark til 72 par. I alle disse landene er bestanden nå økende. Verdensbestanden er anslått til mellom 10000-30000 par, og er økende. Havørna er kategorisert som livskraftig på både den norske og den internasjonale rødlista.

Utvikling i estimert norsk bestand.

Utsetting av havørner fra Norge til Skottland og Irland har ført til at arten igjen hekker i disse landene. I 2018 hekket det omkring 120 par i Skottland, noe som viser at prosjektet har vært en stor suksess.

Havørner bygger reir i et tre eller på en fjellhylle, sjeldnere på en lav knaus. De bruker ofte samme reir år etter år. Det består av kvister, grønne plantedeler og tang. De ett til tre (oftest to) hvite eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 38 dager. Ungene forlater reiret etter ti til elleve uker.

Havørnen er en stand- og streiffugl. I vinterhalvåret sees den langs kysten sør til Rogaland med spredte eksempler også på Sør- og Østlandet.

Fisk og sjøfugl er det vanligste byttet, men pattedyr forekommer også og da helst som åtsler. Havørnen er mindre aggressiv enn kongeørnen. Havørner kan normalt løfte et bytte på opp til 2,5 kilo. Forestillinger om at ørner kan løfte mye tyngre har vært utbredt. Historier om ørnerov der barn skal ha blitt tatt av ørn har bidratt til dette.

• ørner
• haukefamilien
• rovfugler

• BirdID: Faktaside om havørn

• Gunnar Myklebust: Havørna. Samlaget 2020.