Hauersetertrinnet

Illustrasjon av Hauersetertrinnet
Rekonstruksjon av hvordan Hauersetertrinnet ble dannet. Det hvite er isbreen. Havet sto 205 m høyere og dannet Romeriksfjorden, som ble fyllt med leire. Det oransje til gule er grus- og sandavsetningene med elveløp tegnet skjematisk med svart. G viser hvor Gardermoen flyplass ligger, mens J er Jessheim. Glomma var jo ikke der, men dagens Vorma og Glomma er vist for lokalisering.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hauersetertrinnet er en svær sand- og grusavsetning som viser en stopp under innlandsisens tilbaketrekking på Østlandet ved slutten av siste istid, for ca. 11 000 år siden. Antagelig er det den største enkeltstående brerandavsetningen i Norge.

Hauersetertrinnet ligger ved Hauerseter på Romerike. Avsetningen ble bygd opp av sand og grus som breelvene førte med seg og avsatte som et delta i sjøen. Da deltaet ble stort, måtte elvene bygge grusavsetningene høyere for å få skråning ut mot sjøen. Den ytterste (sørligste) delen av sandflatene viser havnivået, mens flaten stiger slakt nordover der de gamle bre-elveløpene enda kan kjennes igjen. Havnivået ved Hauerseter var på denne tiden ca. 205 meter over dagens strand.

De mer finkornete partiklene, silt og leire, holdt seg svevende i vannet og ble ført lenger ut i sjøen før de ble avsatt. I dag utgjør disse de svære leirområdene på Romerike. Grensen mellom permeabel sand og tett leire sees som en skarp grense mellom en jevn sandflate og bratte raviner i leira. Hele avsetningen tok bare 200–300 år, så det må ha vært enorme breelver. Den er datert til ca. 11 000–10 800 år siden.

Landskapet i dag

Hauersetertrinnet
Laserbilde (LIDAR) hvor vegetasjon, hus, m.m. er fjernet, slik at det skal vise bakkeoverflaten. Det er stor forskjell på høyre del som er de flate sand- og grusavsetninger i Hauersetertrinnet og venstre del som består av dype raviner i silt og leire. I urørte deler av grusflatene, som er skogkledd, ser en tydelig bre-elvløpene. Bare noen av grytehullene er merket med piler.
Hauersetertrinnet
Av .
Lisens: NLOD (Norsk lisens for offentlige data)

En rekke små vann og tørre fordypninger i terrenget er dannet ved at store isklumper eller isfjell ble begravd i grusen og ikke smeltet før breen hadde trukket seg tilbake. Dette kalles dødisgroper eller grytehull.

I grusen drenerer regnvannet nesten umiddelbart ned i avsetningen, og den blir derfor tørr på overflaten. Der har det for det meste vært furuskog. Den finkornete leira beholder vannet, og der er også mineralene lett tilgjengelige for planter fordi korna er så små. Leirområdene på Romerike, som for en stor del kommer fra Hauersetertrinnet, og de andre marine leirene i Norge, er noe av den beste jordbruksjorda landet har. Men disse er også utsatt for kvikkleireskred.

Grusen i terrassen er i lang tid blitt utnyttet i grustak som har forsynt blant annet Oslo med grus. Fordi grusen er så porøs, og flere titalls meter tykk, er den også et svært grunnvannsreservoar.

Deler av den store grusflaten som Hauersetertrinnet utgjør er blitt benyttet til Oslo lufthavn, Gardermoen. Ved byggingen ble det gjort mye for å beskytte grunnvannet mot forurensninger.

Les mer i Store norske leksikon

  • Grustak i Hauersetertrinnet. Vi ser at det er svært grov grus med mye store steiner, noe som betyr at grusen er avsatt nær brefronten. Lagene i grusen er tilnærmet horisontale så de er avsatt over havnivå, nærmest som en sandur på toppen av deltaet.
    .
    Lisens: CC BY SA 3.0
  • Leirlandskap på Romerike. Leirslettene er oppdyrket mens det er skog i ravinene. Men her er mye av leirlandskapet jevnet ut med bulldozer, så de øvre deler av ravinene er borte. Legg merke til den skarpe grensen mot skogen i bakgrunnen. Den viser hvor høyt havet har stått, det vi kaller marin grense.
    .
    Lisens: CC BY SA 3.0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Istid

Jan Mangerud
Professor emeritus, Universitetet i Bergen