Hare
Hare med sommerpels på fjellet mellom Kvam og Vinstra i Gudbrandsdalen.
Hare
Av /NTB Scanpix.
Fotografi av to harer. Den ene holder rundt den andre bakfra, og ser ut til å bite seg fast i ryggen mens de parer seg. Bakken rundt er brun med lite vegetasjon. Harene er i ferd med å skifte fra vinterpels til sommerpels.
Harer i paring, Skottland
Harer i paring
Av /Shutterstock.

Hare er en art i harefamilien. Den kalles også fjellhare eller nordhare. Haren har lange bakben, store øyne og lange ører, egenskaper som er gode å ha for å unnslippe rovdyr.

Faktaboks

Også kjent som
Dialektnavn: Jase, jasse
Vitenskapelig navn
Lepus timidus
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Rødlistestatus i Norge
NT – Nær truet
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Beskrivelse

Hare
Hare som beiter i skumring
Hare
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Hareunge på fjellet i Hardanger

Fullvoksen hare i Norge kan veie 2–5 kilo. Kroppslengden kan bli opptil 60 centimeter, mens halen er svært kort, 5–9 centimeter. Bakbena er lengre og mye kraftigere enn forbena, dette muliggjør harens lange sprang og store hurtighet.

Haren gjennomgår fargeskifte fra gråbrun om sommeren til snøkvit om vinteren. Enkelte steder på Vestlandet, særlig på Jæren, får ikke haren kvit vinterpels. Disse harene har en blågrå vinterpels og kalles jærhare. Endringer i lysintensitet og temperatur utløser skiftet til vinterpels, og denne gir god kamuflasje mot den kvite snøen. Om snøen uteblir, er kvite harer på barmark lett synlige og vil lettere bli oppdaget av rovdyr. Haren trykker da gjerne sterkt, det vil si at den gjemmer seg og ligger urørlig så lenge som mulig i håp om ikke å bli sett.

Forplantning

I noen dialekter kalles hannharen ramler og hunnharen sette. Hunnen får 1–3 kull i året, med 1–3 unger i kullet. Drektighetstiden er 46–55 døgn, ungene fødes pelskledde og med åpne øyne. Hunnen forlater ungene i lange perioder, de trykker da veldig hardt. Hun besøker ungene kun noen få ganger i døgnet for å la dem die, antakelig for å unngå at de blir oppdaget av rovdyr. Det første kullet om våren kalles skarehopp, fordi det gjerne kastes (fødes) mens snøen ennå ligger.

Levevis

Lepus timidus
Harelort er tørr og rund.
Lepus timidus
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Haren er som regel taus, men når den blir tatt av et rovdyr kan den lage en lyd som minner om et spedbarnsskrik. Perleuglas hukring er ofte blitt mistolket som harehukring. Harens beste forsvarsmidler er kamuflasje, hurtighet og en meget god hørsel. I Norge er dens største fiender rødrev, kongeørn og gaupe, og mår tar nok også noen harer.

Haren er for det meste nattaktiv. Den kan leve i vidt ulike habitater, fra tundra til åkermark. Den spiser gras og urter om sommeren, om vinteren mer kvist og bark. Den kan gjøre litt skade på skogen enkelte steder ved å beite på etterveksten, særlig i plantefelt. Dessuten kan den beite på kulturvekster. Særlig kan det gå ut over frukttrær, dersom haren gnager på barken av stammer og grener om vinteren.

Harens tørre og runde lortkuler er karakteristiske. Den produserer også en myk lort fra den store blindtarmen. Denne spises, noe som gjør at nedbrytningen i fordøyelsen øker med 25 prosent. Dette kalles koprofagi.

Utbredelse

utbredelse av hare
Utbredelse av hare (Lepus timidus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av hare

Haren finnes over det meste av landet. Den lever hovedsakelig i skogsområder, men også i kystområder uten skog og i høyfjellet over tregrensa. I resten av verden forekommer haren i nordlige deler av Europa og Asia, med isolerte bestander i Japan, Skottland, Irland og Alpene. Sørharen, som er en ny innvandrer til det sørøstligste Norge, kan utgjøre en trussel mot vår hjemlige hare.

Systematikk

Lepus timidus er nå skilt ut som egen art fra polarhare Lepus arcticus og alaskahare Lepus othus, men genetiske undersøkelser har enda ikke gitt klare svar på dette slektskapet. Antall underarter er også usikkert.

Folketro

Harekjøtt ble tradisjonelt ikke spist av bønder i Norge, kun av storfolk og byfolk. Dette kan delvis ha sammenheng med at Bibelen beskriver haren som et urent dyr. I Europa og Asia var det for lenge siden en utbredt forestilling at gravide kvinner som fikk se en hare eller haresnute, ville føde et barn med hareskår. I norske bygder ble det tidligere sagt at man helst skulle hugge av haresnuten. I mange bygder eksisterte forestillinger om trollharer som kuler og krutt ikke bet på. En hyggeligere fortelling er den om påskeharen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barikmo, Jon og Pedersen, Hans Christian (1997): Harer og harejakt. Oslo: Gyldendal.
  • Frøstrup, Johan Christian (1996): Hare og harejakt. Oslo: Teknologisk forlag.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Lepus timidus
Artsdatabanken-ID
47963
GBIF-ID
2436756

Kommentarer (5)

skrev Mari Anne Killie

Hei! Fin artikkel om haren, men jeg savner noe om hvem som spiser den. Hvem er harens naturlige fiende? Det var det jeg søkte opp hareartikkelen for å finne svar på, men det står ikke her.

Vennlig hilsen
Mari Anne.

svarte Guro Djupvik

Fagansvarlig har nå rettet opp i artikkelen, takk for godt innspill!
Hilsen Guro i redaksjonen

skrev Janne Horn Erath

I tillegg vurderes sørhare som en trussel for haren jfr. Norsk rødliste 2021.

svarte Guro Djupvik

Hei, Janne!
Du har rett i at dette er en relevant opplysning. Fagansvarlig vil ta stilling til om artikkelen bør oppdateres.

Tusen takk for godt innspill!

Vennlig hilsen Guro

svarte Karl Frafjord

tja, sørhare har foreløpig en svært begrensa utbredelse i Norge og utgjør derfor ingen spesiell trussel i dag, bortsett fra kanskje veldig lokalt. Skal se på om det passer i artikkelen om sørhare.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg