handelspolitikk

De tradisjonelle virkemidlene i handelspolitikken er først og fremst toll og direkte reguleringer av import og eksport. Den vanligste formen for toll er importtoll, men flere land gjør også bruk av avgift på vareutførselen, det vil si eksporttoll. Importtollen kan være enten verne-/beskyttelsestoll eller fiskaltoll.

Vernetoll på importvarer tar sikte på å beskytte de innenlandske produsentene mot konkurranse fra andre land. Dermed skal landets egne bedrifter kunne holde høyere priser enn utenlandske, og eierne og de ansatte få bedre betalt.

Hensikten med fiskaltoll er å skaffe staten inntekter. Dette er særlig aktuelt når staten har få andre inntektskilder, slik tilfellet var i Norge før det ble innført inntektsskatt i 1911. Statens virksomhet ble da finansiert ved avgifter, og blant dem var toll den viktigste. Den ble først og fremst lagt på de store «kassevarene» som sukker, salt, lysolje med mer.

Importen kan også reguleres med mengderegulering av handelen, enten ved et statsmonopol eller ved et system med importløyver. I prinsippet kan en slik rasjonering være et effektivt system, men erfaring viser at systemet har store politiske og kontrollmessige svakheter.

I de første årene etter andre verdenskrig hadde Norge et slikt system. Da myndighetene i 1947 mistet kontrollen med hvor mange løyver som kunne brukes på et visst tidspunkt, oppsto det imidlertid en alvorlig reguleringskrise.

Handelspolitikken omfatter også myndighetenes regulering av eksporten gjennom ulike subsidieordninger. Flere land har for eksempel stimulert sin egen skipsbygging ved å gi skipsindustrien rimelige renteordninger.

Handelspolitikk er nær knyttet til valutapolitikk. For at frihandelspolitikk skal være effektiv, må ikke bare varer, men også valuta, kunne skaffes uten rasjonering. Restriksjoner på betalinger kan være like begrensende på importen som varerasjonering.

I eldre tider var handelspolitikk stort sett knyttet til ulike staters forsøk på å kontrollere visse typer handel og handelsveier. Handelspolitikken hang i denne perioden nøye sammen med militærmakt og territoriell ekspansjon.

Kontrollhensyn preget også de norditalienske og nordtyske bystatenes handelspolitikk i senmiddelalderen og de nordeuropeiske statenes støtte til handelskompanier på 15- og 1600-tallet. Merkantilismen ble i denne perioden rådende handelspolitisk doktrine.

Først med gjennombruddet for liberalismen som handelspolitisk filosofi i Storbritannia i midten av 1800-tallet begynte statene å myke opp grepet over indre og ytre handel, til fordel for privat sektor.

Mer frihandel mot slutten av 1800-tallet ble imidlertid også møtt med beskyttelsestiltak fra flere land, ikke minst i tilknytning til jordbruks- og industriproduksjon.

Med økt økonomisk ustabilitet og usikkerhet etter 1914 tok en rekke land en mye mer restriktiv holdning til internasjonal handel. I Sovjetunionen ble all utenlandshandel i praksis underlagt statlig kontroll.

Frem til andre verdenskrig var handelspolitikken stort sett et nasjonalt anliggende for det enkelte land. Riktignok inngikk en del land avtaler om toll og andre handelshindre, men i de aller fleste tilfeller anså landenes myndigheter at de fritt kunne fastsette handelspolitiske virkemidler slik som de ønsket ut fra egne interesser.

Etter andre verdenskrig ble systemet med autonom handelspolitikk erstattet av forpliktende internasjonale avtaler. GATT-samarbeidet og programmet med frilisting av import, som ble praktisert i Marshall-planen, innebar at hvert enkelt land forpliktet seg til å følge de vedtakene som var truffet av landene i fellesskap.

Frigjøringen av importen i Vest-Europa etter andre verdenskrig gikk hånd i hånd med frigjøringen av betalinger over landegrensene.

Både det europeiske og det globale samarbeidet hadde som mål å redusere handelshindringene. En politikk med et sterkt innslag av frihandel ble mot slutten av 1900-tallet oppfattet som en del av landenes aksepterte rammebetingelser.

Dette ble formalisert i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som fikk stadig flere medlemmer. En viktig utvidelse skjedde i 2001, da Kina sluttet seg til organisasjonen.

Verdenshandelen vokste kraftig gjennom perioden 1945-2008, men har deretter avtatt. Årsaken er svakere og mer ustabil økonomisk vekst etter den internasjonale finanskrisen 2008. Perioden så også en mer ustabil politisk utvikling.

Korona-pandemien 2020-2022 bidro til nye rystelser i verdenshandelen og økt usikkerhet.

De liberale holdningene til internasjonal handel er i mange land erstattet med større forsiktighet og til dels motstand mot fri verdenshandel.