gruvedrift

Drivingen av de nødvendige orter og synker for malmbrytningen, kalles oppfaringsarbeider. Disse har også til formål å kartlegge malmens forløp i detalj ved hjelp av oppboring og prøvetaking.

Ved oppfaringen blir malmen inndelt i etasjer, og hver etasje inndeles i blokker.

De åpne rommene som dannes ved drift av blokkene kalles strosser. Strossedriften skjer etter forskjellige metoder, avhengig av malmens mektighet, fall og gehalt. Særlig er styrken til sideberget på hengsiden av malmen viktig for valg av brytningsmetode.

I harde bergarter kan det brytes i åpne strosser med gjensetting av bergfester for å holde taket oppe. I middels harde og plastiske bergarter må strosserommene forstøttes kunstig, enten ved fortømring, ved muring, ved forbygning med jern og betong, eller ved gjenfylling med gråberg fra dagen, etter hvert som malmen tas ut. Tar man bare ut en del av den løsbrutte malmen under brytningen og resten først når strossen er drevet opp til overliggende etasje, betegnes metoden magasinstrossing. I løse bergarter kan det under gunstige forhold anvendes rasbrytning, det vil si at man ved å omfare større malmpartier med orter og åpne strosser kan få disse malmpartiene til å gå i ras etter et på forhånd fastlagt program. Samtidig som malmen raser, knuses den også opp.

Transport av løsbrutt materiale i gruven kalles fordring, transport av mennesker faring. Horisontal transport foregikk tidligere som regel i vogner som gikk på skinner, og med lokomotiver som trekkraft. Nå brukes i hovedsak trucker (sporfri transport).

I sjakter skjer transporten ved hjelp av heiseinnretninger, som enten har en kurv som kan ta én eller flere vogner, eller en skip som fylles fra spesielle tappeinnretninger nede i sjakten og som tippes automatisk på toppen av den.

I en gruve kan ventilasjonen enten være naturlig eller kunstig. Naturlig ventilasjon oppstår når gruven har minst to dagåpninger i forskjellig høyde over havet. Kunstig ventilasjon oppnås ved hjelp av suge- eller trykkvifter.

Vanntilsiget i gruver kan ofte være betydelig. Arbeidet med å bli kvitt vannet kalles lensing. Hvis terrenget tillater det, driver man inn en stoll for å få avløp for vann fra overliggende gruverom. Der dette ikke er mulig, pumpes vannet opp gjennom sjakten.

Til belysning på arbeidsstedet bringer hver arbeider med seg en lampe. Tidligere var dette en karbidlampe, men nå er det som oftest en elektrisk batterilykt festet til hodehjelmen. I sjakter, hovedkommunikasjonsorter og sentrale steder i gruven ellers, anvendes det for øvrig ofte permanent elektrisk belysning.