Kaponier (lavt forsvarsverk) ved Urskog fort, Aurskog, foto av ruinene fra 2012
Urskog fort (også omtalt som Aurskog eller Dingsrud fort) ble bygd mellom 1901 og 1903 som en av de permanente befestningene på tilgangene til Oslo (det vil si Kristiania) fra øst. Det var én av de fire grensefestningene sammen med anleggene på Kongsvinger (Vardåsen), i Ørje og Fredriksten festning i Halden. Urskog fort ble demolert allerede i 1906.

Grensefestninger er festninger oppført for å forsvare et lands grense mot militære angrep utenfra. I Norge brukes begrepet først og fremst om de befestningene som ble anlagt langs grensen mellom Svinesund og Kongsvinger i 1903–1904, som ledd i selvstendighetskampen og unionsoppløsningen i 1905. Disse omtales gjerne som grensebefestningene. Men også eldre festninger, for eksempel Kongsvinger festning og Fredriksten festning, ble oppført med det samme formål. Det samme gjelder enkelte kystfestninger.

Oppbygging mot 1905

Citadellet 1903
Marinebasen ble flyttet fra Fredriksvern til Horten, hvor den nye orlogsstasjonen Karljohansvern ble oppført. Bildet viser citadellet på Karljohansvern i 1903.
Av .

Som følge av den politiske striden mellom Norge og Sverige på 1880-tallet forsterket Norge sitt nasjonale forsvar. Dette inkluderte en styrking av kystanlegg særlig i den sørøstlige del av landet, med etablerte befestninger som Karljohansvern og Oscarsborg, og oppføring av nye, inklusive på kysten opp til Trøndelag. Fra 1898 ble det bevilget midler til også å oppføre nye befestninger øst for Oslofjorden. En befestningskomité ble nedsatt i 1899 for å planlegge utbyggingen, og det ble lagt vekt på å etablere sperrer for en mulig invasjon østfra.

Deretter ble det bygd et system av befestninger med sperrefort og batterier langs grensen til Sverige, forsterket av stillinger langs Glomma. Noen av disse anleggene ble bygd allerede fra 1899, men de fleste ble bygd i 1901–1903. Funksjonen til sperrefortene og stillingene som ble opprettet var ikke å på egenhånd stanse en invasjon, men å oppholde en angriper til større styrker kunne settes inn.

Hovedanleggene omfattet Ørje forter, Urskog (Dingsrud) fort, Kongsvinger befestninger med nyanlegg på Gullbekkåsen og Vardåsen, og en oppgradering av Fredriksten gamle festning supplert med Veden skanse.

Grensefestningene hadde en defensiv militær og en offensiv politisk funksjon: De skulle vise svenskekongen – i den politiske striden – at Norge var klart til å forsvare seg. Samtidig var ikke befestningene, eller det norske forsvaret for øvrig, noen trussel mot Sverige. Fra norsk side var byggingen av grensebefestningene et politisk middel, og det var åpenbart at de var myntet på en mulig svensk invasjon, selv om ikke dette var uttalt.

Avvikling etter 1905

Felttelegraf
Offiserer og soldater på grensevakt 1905. Moderne felttelegrafi var en av nyanskaffelsene i årene fram mot unionsoppløsningen.
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Grensefestningene tjente sitt politiske formål og ga et lite bidrag til at Norge fikk sin selvstendighet i 1905. Under Karlstadforhandlingene om oppløsning av unionen i august–september dette året ble grensefestningene et hovedspørsmål. Sverige forlangte at de ble avviklet, noe Norge i hovedsak gikk med på.

Det ble oppnådd enighet om å opprette en nøytral sone på begge sider av grensen, uten militære installasjoner eller styrker. For Sverige var kravet om nedlegging av fortifikasjonene langs grensen også en politisk dimensjon, som en måte å gjenopprette noe av den tapte ære etter at unionen måtte oppgis.

Som en følge av avtalen som ble inngått i Karlstad, kjent som Karlstadsoverenskomsten, ble en nøytral sone opprettet, og de nye fortene ved Ørje, Urskog og Hjelmkollen ble ødelagt. Det var politisk strid om hvorvidt Kongsvinger festning skulle inkluderes, men denne lå så vidt utenfor den nøytrale sonen på 20 kilometer. Festningen kunne imidlertid ikke moderniseres. Fredriksten festning kunne også opprettholdes, innenfor den nøytrale sonen, men ikke brukes til militære formål.

Nybygging etter 1905

Til erstatning for de grensefestningene som måtte nedlegges som følge av Karlstadoverenskomsten etablerte Norge en ny forsvarslinje bak den nøytrale sonen. Skytsene derfra ble flyttet til de nye anleggene. Fortsatt var trusselen fra Sverige dimensjonerende for forsterkningen.

Nye anlegg ble oppført i Sarpsborg, med Ravneberget batteri (eller fort) og Greåker fort, tatt i bruk i 1910. Deretter kom nye anlegg ved Fossum, Høytorp og Trøgstad, bemannet fra 1915. Det ble også bygd nye befestninger i Trøndelag, inklusive i Stjørdal og Verdal, med Ingstadkleiven fort (senere kjent som Hegra festning) og De verdalske befestninger. De nye fortene var forsterket i forhold til gamle, basert blant annet på erfaringer fra flere kriger.

De fleste grensefestningene gikk ut av bruk i løpet av 1920-tallet. Da var ikke trusselen fra Sverige ansett som reell, og man hadde høstet erfaringer fra første verdenskrig og det norske nøytralitetsvernet. Dermed fikk kystfestninger høyere prioritet enn de gamle grensefestningene mot Sverige.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg